Når norske gull mister verdien

En høyst personlig sak får konsekvenser for det meste av toppidretten vår.

FORANDRER NORSK TOPPIDRETT: Styret i Norges Skøyteforbund valgte å svekke OL-sjansene til Håvard Bøkko for å beskytte sportens etiske verdier. Den avgjørelsen gir en ny hverdag for norsk eliteidrett. Foto: Terje Bendiksby / Scanpix
FORANDRER NORSK TOPPIDRETT: Styret i Norges Skøyteforbund valgte å svekke OL-sjansene til Håvard Bøkko for å beskytte sportens etiske verdier. Den avgjørelsen gir en ny hverdag for norsk eliteidrett. Foto: Terje Bendiksby / ScanpixVis mer

||| TIL SLUTT ble det toppidrettssjef Jarle Aambø som dro den avgjørende konklusjonen på en av de viktigste problemstillingene for norsk eliteidrett:

- Slike saker må avgjøres uten hensyn til terminlista, sa han som nettopp har som jobb å sørge for at flest mulige internasjonale stevner framover ender med norske medaljer.

Underforstått:
•• Det er viktigere å holde fast på grensene for sexsjikane i idretten enn å vinne OL-medaljerer med det store skøytehåpet Håvard Bøkko.

Derfor ble det nødvendig å forstyrre Bøkkos forberedelser bare noen måneder før han skulle prestere i Vancouver. Noen måtte ta tak i
Peter Muellers maktarroganse selv om dete samtidig minsket sjansene for OL-suksess. Avgjørelsen kunne ikke vært annerledes om norsk toppidrett skulle beholde legitimiteten.

FOR MANGE er slike sosiale regnestykker om medaljenes verdi en uvant øvelse. Det er ikke så rart. Underveis i den tjue år gamle suksesshistorien norsk toppidrett er vi blitt lært til å regne nasjonal lykke i gull, sølv og bronse. Antall medaljer til Norge har vært fasiten som skilte mellom suksess og fiasko for oss alle, og de ivrigste regnemesterne har gjerne sittet med makten i Olympiatoppen.

Det er til å forstå at et miljø som dyrker prestasjonskultur lett kan forsvinne for langt ned i selve faget. Olympiatoppens berettigelse var lenge knyttet til størrelsen på medaljehaugen denne organisasjonen skaffet oss.

I starten var det noen skeptikere i særforbundene som måtte bli overbevist, og siden konkurrerte man villig mot seg selv. For var 26 medaljer på Lillehammer 1994 det beste noensinne eller teller 25 medaljer på bortebane i Nagano vel så mye? For ikke å snakke om da det samme antall medaljer ga hele 13 gull fire år seinere i Salt Lake City.

Sist gang ble det bare to gull for vintersportnasjonen Norge i Torino, og da var Jarle Aambø og Olympiatoppen under press fra kritikere som mente at prestasjonsekspertene våre hadde mistet grepet. Kanskje ikke rart at det har vært vanskelig å skifte fra den enkle matematikken til langt mer kompleks samfunnslære selv for en OL-ledelse som ellers er flinke til å tenke helhetlig om idrett.

For hva betyr egentlig det å vinne OL-medaljer for det fellesskapet som stort sett betaler regningen for de ulike prestasjonene?

ET SLIKT spørsmål gir som regel så mange svar at sentrale idrettsledere har vegret seg for å stille det. Da har det vært enklere å telle medaljene videre og satse på at det imponerende antallet i seg selv gjorde at myndighetene fortsatt ville finansiere toppidretten. Helt til Peter Mueller bokstavelig talt satte saken på spissen ved å kreve at skøytefamilien enten fikk svelge ham og alt det han stod for eller glemme hele OL-suksessen.

Det var da styret i Skøyteforbundet sa at nok var nok.

AVGJØRELSEN representerer et tidsskille i moderne norsk idrettshistorie. For første gang har en ledelse bevisst valgt vekk en medaljesjanse. Der grensen i slike etiske spørsmål tidligere har gått ved doping, er den nå tilsynelatende flyttet inn i en pågående folkelig debatt:

•• Hva er egentlig seksuell trakassering i et samfunn som formelt sett er kjønnsmessig likestilt?

Likeval var det ikke det seksuelle i seg selv, men kombinasjonen mellom Muellers maktutøvelse og sexsjikane som gjorde saken så åpenbar for idrettslederne.

Enhver skøytemedalje under Peter Mueller cowboy-regime ville heretter kræsje med historien om norsk likestilling, og da var idrettssuksessen ikke lenger verdt noe.
Eller mer presist: Ikke verdt nok.

DET ER denne siste avveiningen som heretter bør komme inn i all felles investering i toppidrett. Det holder ikke lenger å telle medaljer. Oppramsingen i gull, sølv og bronse må ha med et samfunnsmessig regnestykke der vi tør å sette ulike mål opp mot hverandre.

Denne gangen betydde dette regnestykket at et kontant oppgjør med en forvridd lederstil og et forsvar for hver utøvers rett til å ha sine seksuelle grenser ble mer verdt enn noen eventuelle OL-medaljer.

Det er en god start i en ellers nitrist sak.