EN KLOK KLOVN:  Med Rowan Atkinsons figur Mr. Bean kledde britene av den vante olympiske prakt. Det er slik vi også må se vår egen toppidrett. FOTO: SPORT OLYMPICS ENTERTAINMENT.
EN KLOK KLOVN: Med Rowan Atkinsons figur Mr. Bean kledde britene av den vante olympiske prakt. Det er slik vi også må se vår egen toppidrett. FOTO: SPORT OLYMPICS ENTERTAINMENT.Vis mer

Når vi lister oss unna

Britene har allerede vunnet OL med Mr. Bean og en befriende ærlig åpningssermoni. Da er det verre med oss som prøver å skjule idrettstusket vi driver med.

FORLEDEN forklarte britene oss på et avslørende vis hva det heretter betyr for et stolt land å vise seg fram gjennom toppidretten. Vertene brukte den gamle propagandascenen i sin egen olympiske åpningssermoni til å fortelle litt om om hverdagen sin.

Der tidligere OL-arrangører helst har brisket seg med storslått nasjonalisme, ga britene plass til blanda falske og fargerike barnekor, sykesøstre fra nærmeste hospital, møkkete gruvearbeidere, slitne 80-talls pønkere, flust av unger fra menneskenaturens mest krøllete A-4 ark og Mr. Bean som midt i London Symphony Orchestra, pirket borti oppfatningen om hva som er passende olympisk pomp og prakt.

TIL SAMMEN ga det en sjarmerende, slentrende åpningssermoni som mer presist enn noen detaljert bruksanvisning viste sammenhengen mellom en sunn toppidrett og en oppvakt kulturnasjon.

Eller som Ai Weiwei, den opposisjonelle kinesiske arkitekten bak det smått fantastiske OL-stadioet i Beijing, forklarte det i The Guardian:

Fordi Storbritania har selvtillit, trenger ikke britene et monumentalt OL, skrev Weiwei før han naturlig dro sammenligningen med den vakre og pompøse kinesiske åpningssermonien for fire år siden som mest reflekterte kommunistpartiets forståelse av nasjonalisme:

- Britenes åpningssermoni viste derimot hva en nasjon egentlig består av; barn, sykepleiere og en drøm. En nasjon som ikke har musikk og eventyr, er en fattig nasjon.

DET er der vi hadde trengt både Mr. Bean og en klok kinesisk aktivist for å pirke borti norsk sportslige nasjonalisme før vi lørdag sender ut vår egen dopingdømte sportshelt for å erobre enda en olympisk medalje.

Forhåpentligvis klarer kappgjengeren Erik Tysse akkurat det. Dette er jo ikke en personlig dopingkamp om Tysses skyld eller uskyld, men et spørsmål om hva en strålende olympisk prestasjon skal bety for Norge som idrettsnasjon.

Slik ville en medalje til vår egen dopingdømte utøver avslørt tabben med å preppe et norsk OL-håp under soningen like tydelig som eks-doperen Alexander Vinokourovs olympisk triumf forleden, kledde av de siste fillene til den skandaliserte sykkelsporten. Det ville blitt en medalje som ikke viste nasjonens storhet, men nasjonens skam.

FOR MENS britene innbitt kjempet til siste slutt for å få lov til å arrangere et OL uten dopingdømte, har våre idrettsledere listet seg unna alt det riktige Norge en gang stod for.

Egentlig var det ingen som skulle vite at Olympiatoppen lot sin beste trener på fritida få fortsette samarbeidet med Tysse under soningen, eller at Friidrettsforbundet behendig sørget for at den samme personlige Tysse-treneren fikk økonomi til å ha en slik fritidsaktivitet. Like stille forberedte hjemklubben utenfor Bergen det rekordraske OL-uttaket som fikk vår mann på plass i London på en eneste dag:

•• For da den første norske utholdenhetsutøveren på toppnivå var avslørt og dømt for bloddoping, gjaldt det visst å glemme det vi vanligvis mener om sånt juks.

Da ble det lett for lokalklubben Norna Salhus å kalle sine egne fem dopingsaker for historie, eller å beholde dopingbefengte trenere i virksomhet fordi ambisiøse norske foreldre krevde at ungene deres uansett fikk lære av de faglig best kvalifiserte.

For er det ikke fortsatt typisk norsk å være god?

DET ER VEL derfor Friidrettsforbundet ennå forbeholder seg retten til å la den samme dopingbefengte treneren hjelpe ett av Norges fremste unge kasttalenter uten å ha noen åpen debatt om hvorvidt trenere eller ledere som er tatt for systematisk dop, nødvendigvis må få en ny sjanse.

Denne vriene diskusjonen om grenser for tilgivelse har selv ikke styret i Norges Idrettsforbund gjennomført. Mens stadig nye opplysninger i Tysse-saken viste at utstrakt norsk dopingmisbruk ikke bør overraske noen, forsøkte de aller fremste lederne å sitte musestille i håp om at alt dette ugreie prinsipielle ble glemt så fort London-OL kom med sitt vanlige brød og sirkus.

NÅ ER LONDON-OL kommet, men toppidretten er  ikke som før. Vertene har dekket bordet for en mer hverdagslig fest der fokus dels er flyttet fra medaljer til etterbruk; fra tomt selvskryt til avvæpnende ærlighet.

Dette blir også utfordringen for våre idrettsledere når de etter OL med strengere dopingstraffer visstnok skal prøve å rette opp feilene fra denne Tysse-saken.

Men først må de forstå at ingen kan liste seg unna sin egen kamp mot doping.

EN NY START:   Åpningssermonien i London ga OL en annerledes start. FOTO:AFP PHOTO / Saeed Khan.
EN NY START: Åpningssermonien i London ga OL en annerledes start. FOTO:AFP PHOTO / Saeed Khan. Vis mer