BESTEVENNER: Med Trine Skei Grande som ny kulturminister, har hele det politiske presset mot idrettspresident Tom Tvedt (til høyre) stoppet opp. Det er noen gode grunner for det. Men de samme grunnene gjør at Tvedt ikke nødvendigvis blir bedt om å ta fire nye år som sjef for norsk idrett. FOTO: Ole Henrik Tveten / NTB scanpix
BESTEVENNER: Med Trine Skei Grande som ny kulturminister, har hele det politiske presset mot idrettspresident Tom Tvedt (til høyre) stoppet opp. Det er noen gode grunner for det. Men de samme grunnene gjør at Tvedt ikke nødvendigvis blir bedt om å ta fire nye år som sjef for norsk idrett. FOTO: Ole Henrik Tveten / NTB scanpixVis mer

Blir idrettspresident Tom Tvedt gjenvalgt?

Nei, det er ikke for høye bar-regninger som skal felle ham

På tide å få litt mer norsk virkelighet inn i spillet om presidentmakten.

GARDERMOEN (Dagbladet): Mer enn to års sammenhengende nyhetstrøkk om de sentrale idrettsledernes valg av viner og flyseter, har ikke vært fake news. De har derimot i sine detaljer vært pinlig korrekte, og gitt et sammenhengende folkelig press på å få skiftet ut idrettspresident Tom Tvedt og alle hans styremedlemmer. Men hva når dette presset nå plutselig har forsvunnet?

Det skjedde på det årlige ledermøtet til Norges Idrettsforbund denne helgen, og etterlot et ganske forbløffet pressekorps. Den politiske virkeligheten i idrettsbevegelsen var visst ikke helt som mediene trodde. Denne helgen så det til og med ut som Tvedt ; som forlengst var dømt til nederlag etter et sviende prestisjetap på Dagsrevyen så langt tilbake som i oktober 2016, likevel kan håpe på gjenvalg på neste års Idrettsting.

Akkurat det blir nok hakket for vanskelig for en president som lenge har vært lammet av den røffe kritikken.

Men om han faller, er ingen bar-regninger i seg selv bra nok grunn til å skifte ut ledelsen av norsk idrett.

RIKTIGNOK har disse regningene vært sentrale i de medieavsløringene som har gjort ledelsen av Idrettsforbundet til ufrivillig folkeforlystelse. Det er liten tvil om at det underveis både er blitt drukket for mye og for dyrt på enkelte av idrettsledernes sammenkomster, men ikke i et slikt omfang at det alene er nødt til å kaste verken president eller styre. Disse festene minner jo alt for mye om det vi ellers er vant med i nærings -og foreningslivet vårt.

Da blir det for enkelt å omregne verdien av hver vinflaske på idrettstoppenes festlige sammenkomster, til vaffelrøre i de lokale klubbene. Idretts-Norge er så sammensatt at et slikt regnestykke ved ettertanke ikke gir noen mening. Ønsker vi å promotere Norge i forbindelse med internasjonale mesterskap som for eksempel et OL, hører det med en normal, gjestfri norsk representasjon.

NETTOPP den sammenhengen gjør at det er på tide å legge vekk OL-regningen i Sotsji. Idrettsbevegelsen har gjort det forlengst. Det eneste virkelig grove som skjedde i forsøket på å få vinter-OL 2022 til Norge, var innbetalingen til et ryggløst amerikansk PR-firma for å fri til internasjonale idrettslederne. Den kontrakten var en handel i strid med idrettens etiske verdier, og noe helt annet enn å bruke de millionene som skal til for å gi Norge de idrettsfestene vi måtte ønske oss.

Men siden Tom Tvedt som idrettspresident sannsynligvis visste om denne handelen, er dette noe som hefter ved ham. Og det i så fall på en helt annen måte enn det alkoholforbruket som han knapt nok har vært en del av.

DERIMOT skal Tvedt ha sin del av den gjennomgående positive utviklingen som norsk idrett som sosial breddebevegelse har hatt de siste ti, tolv årene. Ledelsen med idrettspresidentene Odd-Roar Thorsen, Tove Paule, Børre Rognlien og Tom Tvedt, har i denne perioden sammen med den forrige svært mektige generalsekretæren Inge Andersen vært med å forme en idrett med en tydeligere sosial profil.

Den endringen har gjort idrettsbevegelsen til en enda mer brukt medspiller for fellesskapets ulike satsinger for en bedre psykisk og fysisk folkehelse. Det viser ikke minst den nær sensasjonelle økningen av overførte midler fra fellesskap til idrettsbevegelse:

  • Siden 2005 har denne økonomisk overføringen økt med nesten 50 prosent.

Denne tydlige, sosiale idretten er blitt et naturlig satsingsområde både lokalt, regionalt og gjennom en høyere andel av et betydelig økt overskudd fra Norsk Tipping. I tillegg har staten innført momsfritak for idretten.

Til sammen har dette gitt de enkelte idrettsklubbene en klart styrket økonomi selv om det ikke nødvendigvis oppleves slik i hverdagen

DET er denne underliggende positive politiske dimensjonen i norsk idrett som Tvedts kritikere ikke helt har fått tak i, og det er den som kan gi ham en overraskende sjanse til å bli gjenvalgt.

Historisk har norsk idrett vært splittet mellom de som prioriterer konkurranseidrett og de som først og fremst ser bevegelsen som et sosialt verktøy. Helt fram til det turbulente idrettstinget i 2011 var dette en dramatisk kamp. Så skiftet de store særforbundene ledere, og søkte mer og mer samarbeid gjennom Idrettsforbundet og Olympiatoppen

UANSETT presidentvalg er det all grunn til å verne om dette samarbeidet. Det fungerer både for bredde - og toppidretten:

  • For mens altså fellesskapet gir mer til breddearbeidet enn noen gang, opplever toppidretten sine beste år noensinne.

Den norske idrettsmodellen med det sosiale arbeidet i tusenvis av lokale klubber som fundament for elitesatsingen, fungerer så bra at den ikke er til å utfordre på grunnlag av noen bar-regninger.

DERIMOT skal en valgt idrettspresident alltid bli målt på hvordan han eller hun jobber fram de grunnleggende verdiene i bevegelsen. Fram mot valget neste år gjelder det først og fremst kraften til å åpne idretten for alle barn og unge uansett økonomi.

Om Tom Tvedt likevel faller, er det forhåpentligvis fordi idrettsdemokratiet mener noen andre er flinkere til å fronte disse verdiene.

Og det er en helt annen skål.