IKKE OVERRASKENDE:  Er det noe merkelig i at eldre ungdommer helst vil trene på fleksible tidspunkter, og i egen regi, i hvert fall hvis de ikke er konkurranseorienterte? 
Foto: Gorm Kallestad / NTB Scanpix
IKKE OVERRASKENDE: Er det noe merkelig i at eldre ungdommer helst vil trene på fleksible tidspunkter, og i egen regi, i hvert fall hvis de ikke er konkurranseorienterte? Foto: Gorm Kallestad / NTB ScanpixVis mer

Nei, frafall i ungdomsidretten er ikke et problem

Hvorfor er det så viktig for idretten å redusere frafallet blant ungdom?

Ungdom slutter fordi skiidretten legger opp til at de skal bli verdensmestre, melder Aftenposten i den nyeste av en lang rekke saker de siste årene som uttrykker bekymring over at arbeidet med å motvirke frafallet i ungdomsidretten ikke ser ut til å lykkes.
 
Utviklingssjefen i idrettsforbundet, Anja Veum, legger til at skiforbundet i sine tall for frafall ikke har registrert om ungdommen slutter i organisert idrett, eller om de skifter fra én idrett til en annen. I den grad det siste er tilfelle, er det ikke noe problem, sier hun. Men de ønsker at flest mulig skal forbli aktive.

Merk at aktiv her ser ut til å bety det samme som aktiv i organisert idrett. NIF vil kort sagt organisere en størst mulig del av barn og unges fysiske aktivitet. Er det noen grunn til det?

Det går an å se på frafallet som helt naturlig: Et svært stort flertall prøver seg i idretten en eller annen gang i løpet av barneårene. Noen gir seg fort fordi de ikke finner seg til rette, andre gir seg en eller annen gang i løpet av puberteten, når de får andre interesser eller opplever at skole og venner blir viktigere. En mindre andel motiveres av idrettens logikk og blir med videre, mens noen få av disse igjen har en mer eller mindre realistisk ambisjon om å bli toppidrettsutøvere.

Det interessante i et folkehelseperspektiv er ikke hvor mange som faller fra, men hva de som faller fra deretter gjør. Det er ingenting som tyder på at flertallet setter seg i sofaen eller foran spillkonsollen og forblir der. Allerede i 16-årsalderen er det for eksempel flere som trener på treningssenter enn i idrettslag, går det fram av innledningskapitlet i en nylig publisert bok om bok om ungdom og idrett, en bok som bør interessere både skiidretten og andre NIF-forbund.

Man kan godt beklage at egentrening på treningssenteret blir mer populært enn det tradisjonelle idrettslaget, men er det noe merkelig i at eldre ungdommer helst vil trene på fleksible tidspunkter, og i egen regi, i hvert fall hvis de ikke er konkurranseorienterte? Blant de viktigste kjennetegn ved ungdomstiden er jo at man i økende grad ønsker å frigjøre seg fra foreldre og finne både seg selv og sin egen vei. At ganske mange da orienterer seg bort fra voksenstyrte aktiviteter burde ikke komme som noen overraskelse. 

I stedet for å tolke frafallet som uttrykk for at her må idretten gjøre en enda bedre jobb, er det nærliggende å peke på noe som i bunn og grunn er åpenbart: konkurranseidretten fenger ikke alle. Det er langt fra sikkert at idretten gjør en bedre jobb om den prøver å dekke flest mulig ulike behov, slik målet i økende grad synes å være for ungdomsidrettens del.

Nå ønsker nemlig idretten også å organisere ungdom som ikke motiveres av konkurranse. Begrunnelsen er å holde flest mulig aktive lengst mulig. Men her betyr aktiv igjen aktiv i idrettslaget. Som sagt: Å forlate skiklubben betyr ikke at man slutter å gå på ski.

Idrettens logikk er basert på konkurranse, mestring og prestasjonsorientering. Den er, i en av mange definisjoner, en form for konkurransespill, hvor vi måler, sammenlikner og rangerer utøvere på bakgrunn av prestasjoner, som i sin tur avhenger av kroppslige bevegelsesferdigheter.

Dette betyr ikke at idrettens viktigste oppgave er å utvikle fremtidige toppidrettsutøvere, bare at idretten først og fremst er attraktiv for ungdom som liker både konkurranse og kroppslig utfoldelse, på ulike nivåer. Mange har stor glede av idretten uten at de dermed drømmer om å bli den neste Northug eller Johaug. Målet kan være å vinne en enkelt håndballkamp eller å sette en beskjeden personlig rekord på 60-meteren. Men mestring og ærlig kappestrid er både drivkrefter og stilltiende forutsetninger for alle de positive fellesskap som idretten skaper.

Andre trives med fysisk aktivitet, men uten å motiveres av konkurranse. Disse vil mest sannsynlig fortsatt finne andre arenaer enn den organiserte idretten for å få utløp for dette behovet.

Når det gjelder det faktum at frafallet er litt større i langrenn enn i mange andre idretter, er det for eksempel en rimelig hypotese at dette skyldes at det er en form for fysisk aktivitet som er ganske enkel å drive med også uten å melde seg inn i et lag. Enhver godværssøndag i vinterhalvåret bekrefter dette.

Det som ligger under her, er naturligvis makt og penger: Den organiserte idretten nyter godt av en stor del av midlene som brukes for å legge til rette for fysisk aktivitet. Hvis stadig flere velger andre arenaer for trening, vil den kjenne sin posisjon truet, og anleggs- og aktivitetsmidler kan havne i hendene på andre aktører.

Kanskje ville ikke det vært noe ulykke. Mye tyder for eksempel på at tradisjonelle idrettsanlegg tilgodeses for mye i forhold til andre typer arenaer som kan styrke den fysiske aktiviteten i befolkningen.

Det er ikke til hinder for at den organiserte idretten fortsatt fortjener omfattende offentlig støtte. For det første kan mange anlegg brukes både av idrettslag og av ungdom og voksne som vil trene på egen hånd. For det andre er idretten, selv om flertallet etter hvert faller fra, fortsatt en svært viktig og verdifull sosialiseringsarena. Selv om bare en drøy fjerdedel av 19-åringene trener i idrettslag, er det fortsatt snakk om fantastisk mange ungdommer.

Og for det tredje er idretten en svært viktig opplevelsesarena også for oss som ser på, enten det er snakk om toppidrett eller om foreldre og naboer som gleder seg over innsatsen i klubbmesterskapet på ski.

Vi bør altså hegne om den organiserte idretten. Men den er aller best når den ivaretar sin egen konkurranse-, mestrings- og prestasjonslogikk, og lar alle de andre finne alternative måter å være aktive på.