EN HISTORISK AVTALE: Hege Jørgensen, daglig leder for Serieforeningen for kvinnefotball og adm. dir. i OBOS Daniel K. Siraj, har signert en femårs avtale som garanterer kvinnefotballen elleve millioner kroner i året i cash, tjenester og tiltak. For Toppserien, som NFF mente ikke var salgbar, er det banebrytende. Foto: Ole Berg-Rusten/ NTB Scanpix
EN HISTORISK AVTALE: Hege Jørgensen, daglig leder for Serieforeningen for kvinnefotball og adm. dir. i OBOS Daniel K. Siraj, har signert en femårs avtale som garanterer kvinnefotballen elleve millioner kroner i året i cash, tjenester og tiltak. For Toppserien, som NFF mente ikke var salgbar, er det banebrytende. Foto: Ole Berg-Rusten/ NTB ScanpixVis mer

OBOS setter navnet sitt på Toppserien

NFF sa kvinnefotballen ikke var salgbar. Elleve millioner kroner i året forteller at de burde skamme seg

Som Toppseriens første generalsponsor tar OBOS eierskap til kvinnenes toppfotball. Hvor ble det av dem som holdt festtaler etter sommerens EM-fiasko – hvor ble det av Norsk Tipping?

ULLEVAAL (Dagbladet): Elleve millioner kroner i året over fem år fordelt på seks millioner i cash og fem millioner i tiltak som skal øke interessen og legge til rette for økt profesjonalisering i klubbene, var for et par måneder siden på utsida av utopia for Toppserien.

Nå er det en avtale.

TOPPSERIEN FOR KVINNER, ligaen Norges Fotballforbund aldri har solgt fordi oppfatningen har vært at den er mulig å selge, er solgt. Ikke til høystbydende, det er ikke sånn det foregår. Men til førstbydende. Da løftene om økonomisk støtte hadde lagt seg etter sommerens EM-fiasko i Nederland – en klagestorm tuftet på mannsdominans, forskjellsbehandling og markedskreftenes påståtte urettferdighet – kom det nemlig ingen penger fra likestillingsforkjemperne og solidaritetstalerne.

Det ble bare helt stille.

PÅ DET TIDSPUNKTET, mens vi ennå hørte ekkoet fra Norsk Tippings og andre aktørers "nå skal pengestrømmen flyttes fra gutta til jentene", hadde OBOS mer enn nok med OBOS-ligaen (nivå to herrer). Det er et sponsorat som først og fremst treffer gutter og menn landet rundt, på sponsorspråket kalt framtidas arbeidstakere og beslutningstakere. Med Toppserien-sponsoratet treffer de jentene og kvinnene også. Alt fordi dyktige folk i oppgang F på Ullevaal stadion, oppgangen som er en halv langside og en halv sving unna NFFs kontorer, været mulighetene, så at tida var inne og presenterte ideen som nå er en avtale.

Jeg håper NFF er glade på kvinnefotballens vegne.

Og litt skamfulle på egne.

VIKTIGERE ENN ALT – også viktigere enn pengene, hvem som gjorde hva og innholdet som sådan – er avtalen i seg selv. Det første generalsponsoratet i norsk kvinnefotballs historie. En banebrytende begivenhet, intet mindre. Mange år for seint, selvfølgelig, men en avtale som gir jentene kommersiell verdi og som løfter dem opp og fram. Paradoksalt nok snekret sammen fordi EM-gikk til helvete og ingen gjorde det de sa de ville gjøre i kjølvannet av løfter om økonomiske bidrag i likestillingens navn.

Bortsett fra dem som ikke hadde sagt noe i sakens anledning.

Men som så verdien.

PÅ KVINNEFOTBALLENS OG Serieforeningen for Kvinners store dag var det bare en ting som manglet. En takk til NTF. Den hadde ikke trengt å være stor, en bisetning hadde vært nok, men i urettferdighetsdebatten som dukker opp med jevne mellomrom – der gutta alltid kommer ut som grådige tapere og dårlige spillere, de burde jo vært verdens beste så mye penger som de har – er det viktig å få med seg det samarbeidet som faktisk foregår i kulissene. Og derfor mener jeg SFK hadde tjent på å synliggjøre og takke sine gode venner i Norsk Toppfotball, gutteklubben som faktisk åpnet dørene og gjorde avtalen mulig.

Raushet kalles det.

Det er en ferdighet og lønner seg i lengden.