TRENER EMERITUS: Egil Drillo Olsen fikk fyken i september. Til venstre sitter fotballpresiden Yngve Hallén. Foto: Erlend Aas / NTB Scanpix
TRENER EMERITUS: Egil Drillo Olsen fikk fyken i september. Til venstre sitter fotballpresiden Yngve Hallén. Foto: Erlend Aas / NTB ScanpixVis mer

NFF trenger ikke ny president - de trenger større baller

Morten P kommenterer.

TRE TAP og et uavgjortresultat mot slutten av sesongen har skapt en slags optimisme i norsk fotball.

Det forteller alt om tilstanden ved utgangen av 2013.

DA NORGES FOTBALLFORBUND tok en modig og helt korrekt avgjørelse i slutten av september ble alt som var galt ved norsk toppfotball om mulig enda verre. Fra det øyeblikket Per-Mathias Høgmo ble satt til å lede nasjonens flaggskip var det plutselig forgjengeren - han med ansvaret for de dårlige tidene - som satte dagsorden.

For da VM-håpet i realiteten var ute ble det nærmest en nasjonal sannhet at hadde vi bare gjort mer av det som beviselig ikke virket, ja da ville det gått bra da.

Hadde bare Drillo fått lov til å fortsette ville vi kommet oss til VM i Brasil.

FOR SEKS MÅNEDER siden, etter U21-guttas EM-bronse i Israel, var det opplest og vedatt at Drillos arvtaker ville komme til dekket bord. Før eller etter VM i Brasil, alt ettersom man trodde på julenissen eller ikke, det var knapt grenser for framtidas talenter.

Men fire landskamper etter et trenerbytte som sjokkerte og splittet Fotball-Norge i en 90-10 fordeling basert på følelser, motsigelser og fakta er det stort sett bare saus å se på duken.

Ikke fordi Per-Mathias Høgmo ennå ikke har vunnet en kamp.

Men fordi ingen av de som ansatte ham har vært ærlige eller tøffe nok til å ta oppvasken.

UTOVER FOTBALLJENTENES sensasjonelle EM-sølv i Sverige og U21-guttas allerede nevnte EM-bronse har ikke toppfotballen i Norge mye å feire i morgen kveld. Om noe. På de fleste områder på herresida - resultater, oppslutning, TV-tall, økonomi, synlighet, omdømme, lederskap - har 2013, om man ser bort fra det veldrevne og friske nasjonale pustet i Drammen, fortonet seg som enda et uår. Og det er ikke til å undres på det så lenge også lederne til slutt ble dårlige og viste seg svake og usikre under press.

Da selvrespekten, styringsevnen og den øverste fotballedelsens integritet stort sett var det eneste som holdt vann i toppen av norsk herrefotball, forsvant plutselig den også.

ELENDIGE RESULTATER, 17 millioner kroner tapt på manglende publikumsoppslutning og en landslagstrener som blant mye annet presterte å si at han ikke brydde seg om tilskuertallene på Ullevaal Stadion kunne til slutt bare føre til en ting: trenerskifte.

Problemet var, av historiske og nasjonalromantiske årsaker, at ingen våget å ta skikkelig tak i det. Og derfor fikk ikke Drillo sparken da det ennå var VM-håp etter 0-1 for Albania hjemme i mars - da gamle Olsen overraskende nok ble erstattet var begeret allerede fullt.

Av dårlige resultater, dårlig oppslutning, dårlig humør og enda dårligere uttalelser.

BEGERET RANT OVER over da Drillo ble spurt om han kunne tenke seg å la Per-Mathias Høgmo overta to VM-kamper før kontraktens utløp. Og siden det har det rent.

Først og fremst fordi Drillo angret seg, så annerledes på det og fikk dårlige råd.

Dernest fordi Norges Fotballforbund bare lot det renne. For i ettertid er det ikke Drillos snuoperasjon, frustrasjon, irritasjon, juridiske bistand og mange kursendringer som er det pinligste ved denne saken - det er Norges Fotballforbunds unnlatenhet.

Som ikke våget å stå opp i stormen.

Men som heller lot seg ta som gissel av Drillos enveiskjøring og voldsomme standing i opinionen.

HADDE VALGKOMITEENS MANGLENDE evne til å samle seg om en presidentkandidat til fotballtinget i mars handlet om dette faktum - NFF-styrets unnlatenhet i Drillo-saken - ville den ulmende kritkkken mot Yngve Hallén vært enklere å forstå. Det faktum at det blant andre ting er det stikk motsatte, at presidenten beskyldes for å ha vært ufin med Drillo, gir det politiske landskapet i norsk fotball et komisk skjær.

Men det blir kanskje sånn i en organisasjon hvis proteksjonistiske kultur handler om å passe på hverandre og hverandres posisjoner - hvis du klør meg på ryggen så klør jeg deg - slå ring om fotballsyn og faglige jobber, stenge omverdenen ute og la det være oss mot dem.

Hvis én først blir byttet ut kan jo plutselig mange stå for fall.

OG NORSK FOTBALL trenger utskiftninger. Om enn ikke på det øverste politiske plan. Norges Fotballforbund trenger i hvert fall ikke en ny president tuftet på gamle tanker og tradisjoner. Men en oppvask i organisasjonen er nødvendig - og gjerne en kokvask. Der gammel kultur, utviklingsbegrensende relasjoner og misforstått lojalitet i flere ledd og avdelinger vaskes ut med skyllevannet.

FAKTUM ER IKKE lystig ved inngangen til 2014. Ikke noe sted. Klubbene sliter med økonomi, publikumstall, omdømme og internasjonal konkurranseevne. Landslaget med resultater, fortsatt sluttspilltørke, ranking og støtte i folket. Og på Ullevaal stadion våger man verken å rydde opp i fortida eller kommunisere konkrete og tydelige grep for framtida.

Mon tro om ikke baller kan være et godt nyttårsforsett.

Det er tross alt det det handler om.