NFF vil ha mer Edvartsen-justis

I fjor fikk Vikings Indridi Sigurdsson gult kort for gjentatt usportslig sutring etter kampslutt mot Odd. I år må alle passe seg.

- DETTE FINNER JEG meg ikke i, sa Svein-Erik Edvartsen og ga Indi Sigurdsson det gule kortet etter handshake for peace da Viking var i Skien. Det ble en av mange dommer-snakkiser i løpet av forrige sesong. Men for en (sjelden) gangs skyld - det gule kortet på Skagerak Arena ble en dommer-snakkis med positivt fortegn.

Fordi avgjørelsen var ett hundre prosent korrekt.

DOMMERNE FÅR (i overkant) mye kjeft for feil som begås. Sånn er det å være dommer. I Champions League eller norsk 4. divisjon - det er dommerens skyld når ting ikke går som de burde. Det vil alltid være mer ris enn ros. Alltid. Og før noen ber meg klatre ned fra min høye hest, jeg er en av de som kritiserer dommerne når (kampavgjørende) feil begås.

Alltid.

EN FOTBALLDOMMERS VIKTIGSTE oppgave er å beskytte spillerne. Den biten av jobben har alltid høyest prioritet. Kall det gjerne dommernes DNA. Ingenting er viktigere på en fotballbane. Samtidig som læring og forbedring selvfølgelig står i fokus. Alt basert på erfaringer og spillets utvikling.

DET JUKSES MYE i fotball. Alt for mye. Og stadig mer i takt med spillets tempoøkning. I jakten på resultater, fordi oppfatningen er at hensikten helliger middelet, tillater man seg det meste. For mange spillere finnes det (nesten) ingen grenser. Og fordi spillerne (som alltid skal beskyttes) ikke vil ha et spill verd å spille om ikke også spillet beskyttes (mot spillerne), har norske toppdommere i år bestemt seg for å ha fokus på nettopp det.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Beskyttelsen av spillet.

SVEIN-ERIK EDVARTSENS reaksjon overfor Indi Sigurdsson er et godt eksempel på det. Grensen for drittslenging var nådd. Nok var nok og ble til gult kort et halvt minutt etter kampen. Og for å beskytte det vakre spillet skal dommerne bruke 2016 til å tegne opp noen nye og forhåpentligvis like klare (og konsekvente) grenser.

Usportslighet og kynisme i alle former - enten det er manglende respekt for spillet, protester, mobbing eller bortsparking av ballen etter at dommeren har blåst - MÅ identifiseres.

Og enda viktigere:

Det SKAL straffes med gult kort.

- DET MÅ BLI slutt på snillismen, sa Svein-Erik Edvartsen i fjor. Underforstått - dommerne kan ikke finne seg i alt. Det må tas et oppgjør med juks og dårlig oppførsel. Men et sverd så skarpt som toppdommernes 2016-fokus vil alltid komme tveegget.

Så, hvem skal beskytte det vakre spillet mot dem?

Hvem skal gi dommerne kort når konsekvens er det siste vi opplever, og den ene dårlige avgjørelsen etter den andre har kampavgjørende betydning?

SVARET PÅ DET er Norges Fotballforbund. Ansvaret ligger på Ullevaal Stadion. Fra det øyeblikket dommersjef Terje Hauge gir sine 14 tippeligadommere mandat til å slå ned på alt det ovennevnte med gul hånd, må NFF stille de samme kravene overfor Hauge. Hvilket betyr at enhver handling på banen - være seg juks og fanteri eller dårlig dømming - må sidestilles.

Og få konsekvenser for den det gjelder.

DET ER FLERE grunner til at dommeroppsettene for Tippeligaen ikke gjøres i bulk, men bare for en serierunde av gangen. Den viktigste er at ingen skal vite hvor de dømmer til helga før mandag kl 13. En annen, som i min bok er enda viktigere, er at man har muligheten til å sanksjonere svak dømming med karantener. For skal spillerne dømmes med skarpere blikk er det helt avgjørende at også dommerne evalueres med mer kritiske øyne.

Først da beskytter man spillet slik spillet fortjener å bli beskyttet.