ET VAKKERT BILDE AV BERGEN:  Store følelser følger fotballen i Bergen. Det er vel så bra som sportslig suksess. Foto: Thomas Rasmus Skaug
ET VAKKERT BILDE AV BERGEN: Store følelser følger fotballen i Bergen. Det er vel så bra som sportslig suksess. Foto: Thomas Rasmus SkaugVis mer

Noe helt for seg selv

Det må absolutt være lov å heie på en fiasko.

MÅLT i kalde fakta hører Sportsklubben Brann definitivt til de største fiaskoene i norsk toppidrett. Dette høyt elskete fotballaget har pent sagt et misforhold mellom potensiale og resultater.

Sett i forhold til befolkningsgrunnlag, publikumsinteresse og økonomi; men framfor alt den lokale lidenskapen til sporten, burde Brann ha ligget stabilt blant Norges tre beste fotballag. Nå er klubben i stedet degradert til nivå to og mangler som vanlig nok sikre inntekter, mens de ivrigste medlemmene skriker stygt til hverandre på årsmøtet.

Det siste minner oss alle på at Brann aldri skal måles i fakta. Toppfotballen i Bergen er og blir følelser, og da er det mer enn greit å heie på en tilnærmet fiasko. Det er faktisk ganske sympatisk.

Bergenserne pleier sitt hardt prøvete fotballag på samme naturlige vis som de har en spesiell godhet for de som måtte gå på trynet. Bergen er antiheltenes norske hovedstad. Bak all skrikingen er det en raushet i denne byen som står seg bedre enn hvilken som helst fotballtabell.

FØRST likevel litt om den sportslige fiaskoen. Den er relativ. I norsk målestokk er selvsagt Brann en storklubb; i årtier trygt plassert som landets nest mest populære fotballklubb etter erkerivalen Rosenborg Ballklub.

Men der Rosenborg har lyktes, har Brann mislyktes. Norges to sterkeste fotballbyer med ganske likt innbyggertall og geografisk nedslagsfelt, har en helt forskjellig sportslig historie.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Se bare på perioden 1980 fram til i dag, den tidsalderen da klubbfotballen etter hvert ble profesjonell, utviklet en toppidrettskultur, fikk langt videre økonomiske rammer og definerte seg som tilnærmet store bedrifter både i den regionale og nasjonale underholdningsbransjen.

I løpet av disse 25 årene er styrkeforholdet mellom Brann og RBK målt i et par av sportens faste parametere slik:

•• Seriemesterskap: 1 - 19.
•• NM-gull: 2 - 6
•• Spill i Champions League: 0 - 11

Selv Brann beste fotballresultat med kvartfinale i UEFA-cupen 1997 ble spilt i skyggen av Rosenborg. For da bergenserne jublet over 1-1 i hjemmekampen mot Liverpool før de røk ut med 0 - 3 i returen, var det RBK sitt glimrende spill i Mesterligaen med borteseier over Milan og kvartfinale blant de aller største som fortjent nok stakk av med de feteste norske overskriftene.

Mens RBK sesong etter sesong hørte hjemme i den europeiske mesterklassen, strevde Brann med seg selv.

DA holdt det ikke engang med den etterlengtete serietriumfen i 2007. For gullet kom slett ikke hjem. Det bare stakk innom.

Hvis vi måler sju bibelske år rundt denne jubelsesongen, er resultatet fortsatt ganske magert:

•• Fra 2000 til 2014 har Brann et snitt på 1.44 poeng i Tippeligaen. Det holder til en 7.ende plass blant de norske klubbene.

Best er selvsagt Rosenborg (1.95). Så følger Molde (1.58), Viking (1.48), Stabæk (1.47) og Odd pluss Strømsgodset (begge med 1.45).
Gullet til Brann kom altså ikke som noe resultat av en jevn framgang, og ble ikke fulgt opp med sammenhengende fete år.

Særlig tydeligere går det ikke an å regne seg fram til Sportklubben Branns sportslig trøbbel.

MEN igjen; dette er ikke noe regnestykke.

Når Davy Wathne; den lokale fotballdommeren og TV-kommentatoren, blir hentet inn av oss utenforstående som den fremste analytikeren i enda en skjebnetung stund for byen, er det i seg selv et tegn på et regnestykke som ikke kan gå opp. Davy har jo de samme bergenske fotballdemonene i blodet når han malerisk forteller at han gråt seg i søvn etter det kaotiske årsmøtet denne uka.

Slikt er underholdende, men ikke spesielt opplysende.

må kanskje Brann-folket bare stabbe seg videre med sitt eget tøylesløse fotballiv. Det finnes langt verre skjebner rundt norske fotballbaner, selv om det er rart å se tilhengerne krangle som mest rett etter de årene da klubben rent sportslig framstår sunnere enn noen gang. De siste sesongene har nettopp Brann med sin gode lokale talentutvikling vist rett vei for norsk klubbfotball.

Nå ligger den eneste overførbare kunnskapen i denne konflikten i supporterklubbenes rolle. Der det er lett å kjenne igjen den pågående striden mellom de trofaste klubbmedlemmene og de som stikker innom for å drifte en fotballbutikk, er Bataljonens ivrige posisjonering i denne konflikten et tegn de andre toppklubbene skal ta på alvor.

Supporterklubber som Bataljonen skal pr. definisjon ikke ha noen som som helst demokratisk makt i en medlemsklubb som Brann. Først når supporterne går inn som vanlige medlemmer, blir de demokratisk sett like viktige som alle andre.

Men da må de også i klubbkjærlighetens navn. ta sin del og sitt ansvar i klubbens vanlige liv.

DER det er legitimt at Brann-veteraner og supportere med klubbmedlemskap vil ha sine folk med i Brann-styret, er det usunt å opphøye frittstående supporterklubber til  reelt sett en bestemmende del av klubben:

•• For med bestemmelse skal det også følge ansvarlighet.

Det er ansvarligheten det har skortet på i Brann i alle disse årene. Det har ført til et vedvarende press på rask suksess og innkjøp av for dyre spillere. I så måte skiller ikke klubben seg ut fra andre norske topplag, men sluttresultatet har likevel blitt aller dårligst her.

Det er prisen for å være noe helt for seg selv.

• Esten O. Sæther er landslagssjef i futsal (innendørsfotball) og kommentator i Dagbladet.

Les også: Brann-drama: Valgt til ny styreleder. Så trakk han seg

Les også: Davy Wathne raser mot kaoset i Brann: - Det er så ille at du gråter deg i søvn om kveldene

Les også: Tennfjord prøvde å være litt gravid. Selv i galskapens Brann er ikke det mulig