Noen dømt - ingen frikjent

I MORGEN starter verdenscupen i langrenn. På startstreken står også en gjeng tapere.

Langrennssporten har så vidt kommet seg opp i knestående etter smellene den fikk under Lahti-VM i 2000 og OL i Salt Lake siste vinter.

I går kom en ny fulltreffer.

Aftenposten-journalist Dag Vidar Hanstad har fått tak i lista over blodverdienes verstinger. Og han navngir dem i boka si.

Lista inneholder navn på langrennsløpere med veldig unormale blodverdier under Lahti-VM i fjor, men er ikke sensasjonell. Navnene som står der har i flere år har hatt mistanken rettet mot seg.

NAVNEDROPPET gir et par svar, fyller inn et par biter i puslespillet, men forteller langt fra den hele og fulle sannhet om dop-ukulturen innen topplangrenn.

Boka stempler tolv toppløpere som sannsynlige dopere. Noen ble tatt i Lahti, noen ble tatt i Salt Lake året etter.

Noen er ennå ikke tatt.

Og ingen er frikjent.

Det forteller mye om sportens problem - og vilje til å ta det ultimate oppgjøret med dopingondet.

HANSTADS LISTE stammer fra 2001. Mye har skjedd på dopingfronten i etterkant. Lite av det er dessverre positivt.

Riktignok ble både Johann Mühlegg, Larissa Lazutina og Olga Danilova avslørt under Salt Lake City-OLs siste øvelser. Da hadde Lahti-resultatene vært kjent i miljøet i nesten et år.

Mühlegg er fortsatt regjerende olympisk mester i to øvelser.

Han er neppe den eneste som har vunnet olympisk metall på unfair vis. Ser du på resultatlista etter guttas fellesstart og jentenes stafett, kan han være i godt selskap.

Uansett - Hanstads avsløring er vel og bra. Problemet er at den mangler dokumentasjon, ergo at uskyldige risikerer å bli rammet.

De som her blir hengt ut må selv bevise sin uskyld. En metode Josef Stalin for øvrig var ivrig tilhenger av.

Et større problem er at navnene kommer fra helt feil hold.

At en flink journalist får tak i ei navneliste som er velkjent i det internasjonale skiforbundet (FIS), vitner om et forbund som ikke helt evner å ta tak i råten i eget hus. Langrennskomiteen og dets medisinske støtteapparat har rett nok forsøkt, men har stanget hodet i veggen mot FIS' alpintunge toppledelse.

De kan si hva de vil, herrene i FIS, men slik tilstanden har vært i langrenn de siste åra, er det patetisk å friskmelde idretten nå.

Noen få er tatt, men mistenksomhet og rykter har fortsatt gode levekår i miljøet.

Dag Vidar Hanstad går langt i å frikjenne norske og svenske løpere. Men innad i miljøet er det blitt slik at det blir spekulert rundt alle som går fort på ski.

THOMAS ALSGAARD fortalte meg for ei stund siden at han har sluttet å bruke energi på å forsvare seg mot dopspekulasjoner. Han blir testet mest av alle, likevel føler han at det ikke nytter å bevise sin uskyld. De som vil tro han er dopet, tror det uansett hvor mange negative tester Thomas kan slå i bordet med.

Langrennssporten har på få år forvandlet seg fra en pur og vakker idrett for verdens best trente idrettsfolk, til å bli et ormebol av mistro og juks.

Uansett hvor vanskelig, ubehagelig og langvarig jobben er: Det er nå FIS' plikt å rydde grundig opp etter for mange år med unnlatelser.

SKISKYTTERNE, under Anders Bessebergs ledelse, har ikke vært i nærheten av langrennssportens dopingproblemer. Like fullt har forbundet tatt et så grundig oppgjør med framtidige dopere at enhver med vettet i behold rett og slett ikke vil våge seg på juks. Konsekvensene vil være for brutale.

Toppledelsen i FIS har mye å lære av Besseberg & co.

Utford ringen er klokkeklar:

Juksemakerne må skremmes fra å jukse.

Det skylder FIS sin egen idrett, sine sponsorer og sitt publikum.

Men mest av alt plikter de å gi sine egne utøvere en ren idrett med dopfrie utøvere.

Først da blir langrenn morsomt og troverdig igjen.