Noen ganger er det ålreit

ULLEVAAL (Dagbladet): - På en eller annen måte fortjente vi dette i dag, sa Frode Olsen noen minutter etter kampslutt. Det var antakelig den mest fornuftige setningen fra en Stabæk-involvert etter klokka fire i går ettermiddag. For noen ganger kan det være ålreit at det beste laget ikke vinner.

Ingen tvil om at Rosenborg, objektivt sett, var best i cupfinalen. Ved fire anledninger var det Rosenborg mot Frode Olsen. I lange perioder var det Rosenborgs berømte førsteellever mot de ukjente sliterne John Arvid Skistad, André Flem og Christian Holter.

Rosenborg vant sjansemessig 14-5 eller 13-3, avhengig av hvor strenge vi skal være - først og fremst mot Stabæk.

Rosenborg var like overlegne som Norge var mot Latvia på samme arena for et par måneder siden - og fikk den samme påminnelsen om hvor urettferdig spillet de deltar i kan være.

Men hadde fotball bare handlet om objektive betraktninger og edruelige vurderinger, så hadde Stabæk fortsatt vært en klubb langt nede i divisjonssystemet.

Gårsdagen ble vel så mye en hyllest til visjonene, patriotismen, flaksen og følelsene. Verdier som har en tendens til å bli overkjørt av resultatorienterte 4-5-1-systemer, eller fintet vekk av brikkene på en taktikktavle.

Barrierer

Ingebrigt Steen Jensen ruslet utladet rundt som personifiseringen av disse verdiene i går - like våt i øya som tørr i halsen. Det finnes mange andre fra samme miljø som hadde fortjent nesten like mye oppmerksomhet. Stabæks eventyrferd mot toppen av norsk fotball er kjent for alle - og æren skal fordeles på mange.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men poenget her:

  • Stabæk har demonstrert at man kan bryte en rekke barrierer med engasjement og patriotisme.

Og at man kan bryte samtlige med en solid dose dyktighet i tillegg.

Sunnhetstegn

Det er enkelt for utenforstående å tilskrive kapitalen mesteparten av æren for Stabæks framgang. Men rettferdig er det ikke.

Blant annet derfor fortjente Stabæk på en eller annen måte å vinne cupfinalen, for å gjenta Frode Olsen.

Bare litt trist at det skulle gå ut over nettopp Rosenborg - som har målbært mange av de samme verdiene, og kommet enda lenger. Men Rosenborg var et norsk topplag da klatringa mot europatoppen startet. Stabæk var et 4. divisjonslag da klatringa mot kongetribunen startet.

Stabæk har klatret lengst. Rosenborg har klatret høyest. I løpet av noen sesonger vil de kanskje ligge i kontant kappestrid om å nå først til de samme toppene. Ingen ting vil være bedre for norsk fotball.

Cupfinalen var også et sunnhetstegn for norsk fotball: To offensivt tenkende lag og mange flotte enkeltprestasjoner.

Heltene

Rosenborg fikk aldri belønning for evnen til å prestere noe framover. Stabæk fikk maksimal uttelling for viljen til å prestere noe.

Men felles for begge lag: Ambisjonen om at det var viktigere å skape noe selv enn å ødelegge for motparten.

  • Frode Olsen er allerede nevnt blant enkeltspillerne. Rosenborgs Runar Berg var faktisk hakket bedre - men verken en mester etterpå eller like fokusert underveis.
  • Men de tre største heltene er kanskje John Arvid Skistad, André Flem og Christian Holter. Flem og Skistad har spilt midtstoppere sammen siden 5. divisjon, og Holter ble dyttet inn på venstrebacken i siste liten - mot lynraske Børge Hernes.

De hadde alt å vinne - og gjorde det. Noen ganger er det både ålreit og fortjent.