Nok å gjøre, Trond

ATEN (Dagbladet): Totalinnsatsen i Mesterligaen er et verdig farvel med Nils Arne Eggen. Avslutningskampen ble en verdig invitasjon til Trond Sollied: For visst er det mye i Rosenborg som kan bli bedre.

Sånn sett var det bitre baklengsmålet et spark til alle som tror at tida etter Eggen ikke eksisterer.

Målet som sendte Rosenborg ut av kvartfinalen kom etter tre mindre Rosenborg-feil som endte i én diger.

  • Erik Hoftun lagde et unødvendig frispark.
  • Ballen gikk gjennom muren.
  • Jørn Jamtfall kunne - kanskje burde - ha reddet.
  • Fordi Rosenborg møtte en virkelighet de for første gang stiftet bekjentskap med i andreomgangen borte mot Porto: Et hjemmelag som var mer opptatt av å ødelegge for Rosenborg enn å dyrke seg selv.

Derfor ble også utlikninga startskuddet for en prosess som skal gjøre Rosenborg bedre på et punkt som fortsatt er i ømmeste laget på dette nivået:

Bortekampene i europacupen. Der har Trond Sollied en utmerket mulighet til å prege og utvikle Rosenborg.

Den siste kampen i Mesterligaen ble også den svakeste - bortsett fra åpningen mot Real Madrid.

Et enormt kompliment, men først og fremst nytt og uvant. Derfor er heller ikke Rosenborg per i dag i stand til takle virkeligheten.

For: Med alle objektive mål var Olympiakos et bedre lag enn Rosenborg i går.

Forjente det

De skapte flest sjanser, og de ble snytt for et straffespark med Bent Skammelsrud som synder. Inntil da hadde dommeren vært oppsiktsvekkende dyktig.

Og selv om jeg har sett mange Rosenborg-mål av den typen som sendte laget i ledelsen, og feilaktig trodd det var offside, så kunne dessverre ikke repetisjonene fra i går overbevise meg om at Rushfeldt sto lovlig plassert da han rullet ballen over streken.

Kort og brutalt sagt: Rosenborg var noen minutter i kvartfinalen fordi de hadde flaks. Rosenborg røyk ut igjen fordi de fortjente det.

Rosenborg skapte et par muligheter gjennom høyrefoten til Runar Berg før pause, men ingenting som kunne noteres i sjansestatistikken.

Dødsens giftig

Normale Rosenborg-ferdigheter var dessverre fraværende:

  • De maktet aldri å skape overtallssituasjoner.
  • Kombinasjonen av alt for omstendelige gjennombruddspasninger, og to sidebacker som var meget defensivt orienterte og like kjappe som Mini og Brattbakk, ødela alle trusler fra kanten.
  • Og et til tider hårreisende dårlig organisert Olympiakos-forsvar ble aldri utfordret med presise løp fra Rosenborgs sentrale midtbane. I stedet ble stort sett Mini stikkende - og nesten unntaksvis i offside.

Etter pause var Rosenborg først og fremst dødsens giftig de første drøye 20 minuttene: To mål på to sjanser.

Deretter irriterende upresise: Én stor sjanse pluss en rekke muligheter som kunne drept kampen.

Festlig parade

Men med unntak av Sigurd Rushfeldt, var det ingen offensive krefter i Rosenborg som fungerte på et normalt godt nivå. Selv ikke i den korte perioden av andre omgang da overgangene plutselig gikk av seg selv - og veien til kvartfinalen liknet en festlig parade.

Totalinntrykket etter Mesterligaen kan likevel ikke bli annet enn strålende.

Det er naturligvis umulig å kåre verdens beste fotballtrener. Men det er mulig å komme et viktig stykke på vei. Og jeg har slett ingen problemer med å forsvare en påstand om at Nils Arne Eggen er aller størst.

Unik

Hvis vi ser strengt objektivt på Nils Arne Eggens arbeid med Rosenborg, så er det tre faktorer som gjør prestasjonen hans unik:

Det handler om økonomi, geografi og tilhørighet:

  • Han har skapt resultater med svært begrensede økonomiske ressurser. Millioninntektene har først kommet etter suksessen.
  • Han har i store deler av året jobbet under treningsforhold langt unna det optimale.
  • Han har skapt et europeisk topplag utelukkende av egne landsmenn, og hovedsakelig egne fylkesmenn.

Det er umulig å bestride disse tre punktene - og summen av dem gjør Nils Arne Eggens prestasjon like naturstridig som fantastisk.

Men viktigst: Den overgår alle andres. Du vil sannsynligvis ikke finne en eneste topptrener i verden som ikke taper kampen mot Eggen på ett eller flere av disse punktene.

Så - hvis sammenlikningsgrunnlaget er greit, så er også Nils Arne Eggen verdens beste klubbtrener.

Nils Arne Eggen har gitt oss veldig mye. Også en ny dimensjon til sportsbegrepet om å gi seg når man er på topp.

<B>Trond Sollied</B>