Nok av jentekrefter!

Nå gjelder det å skjønne hvor bra dere er. Esten O. Sæther kommenterer.

NORGE stiller med to viktige vinnerkandidater i OL, men det er stor forskjell på selvtilliten deres. Der det er blitt en selvfølge for håndballjentene å spille som favoritter, tror ikke fotballjentene helt på alt det gode de har prestert.

I verste fall blir det forskjellen som avgjør OL-resultatet.

BEGGE LAGENE kom til lekene med omtrent den samme tradisjonen:

** Norge har vært med i verdenstoppen både i kvinnefotball og kvinnehåndball siden midt på 1980-tallet.

Mens håndballjentene brøt seg inn i det som hadde utviklet seg til å bli en tilnærmet ren østeuropeisk sport, kom den gode rankingen i fotball like etter i en helt ny idrett.

Uansett er erfaringen flere år bakover den samme; norske spillere er vant til å konkurrere jevnt med de aller beste.

SLIK SÅ det ikke ut i fotballjentenes andre gruppekamp mot New Zealand. Selv etter å ha tatt ledelsen med et praktfullt samspill mellom Leni Larsen Kaurin og Melissa Wiik, tvilte laget på egne kvaliteter.

Da var det spilt sju minutter; jentene kom rett fra en teknisk og taktisk oppvisning mot USA og alt var klart for å bruke OL-oppholdet til det lekene egentlig er:

Nok av jentekrefter!

** Stedet for å vise maksimal kraft og full idrettsglede.

I stedet ble det bare kjas.

ALLE SOM har drevet litt idrett vet at topp prestasjoner ikke er en isolert fysisk ting. Det blir som regel best når stemningen får kroppen til å yte enda litt mer.

Seinest for et par dager siden forklarte fotballjentene selv de røffe, offensive åpningsminuttene mot USA med det mentale arbeidet som var blitt gjort i gruppa. Da trodde de at det var mulig å slå OL-favorittene på tross av en lang tapsrekke i innbyrdes oppgjør.

NÅ VAR det tilsynelatende få som mente at det var mulig å spille ut lavest rankete New Zealand. Den tidlige scoringen hjalp lite. Det meste av bevegelsen rundt ballføreren forsvant; gang på gang valgte de norske spillerne en nervøs langpasning i stedet for en beroligende og samlende kort variant.

Resultatet ble en angrepskamp helt uten ro og rytme. Der de norske spillerne viste ballferdigheter, overblikk og forståelse mot gode USA, viste de mest redsel og uro mot ordinære New Zealand.

Og det var neppe trenerens feil.

FOR Bjarne Berntsen var ikke den som stresset i stykker dagen. Han satt ganske rolig på benken.

BØR HAR TRO PÅ SEG SELV: De norske fotballjentene har ingen grunn til å ha dårlig selvtillit, understreker Esten O. Sæther. Foto: AFP/SCANPIX
BØR HAR TRO PÅ SEG SELV: De norske fotballjentene har ingen grunn til å ha dårlig selvtillit, understreker Esten O. Sæther. Foto: AFP/SCANPIX Vis mer

Berntsen har god grunn til det. Han har satt sammen et lag med fin balanse i det oppbyggende spillet med en keeper som sprer trygghet, rutinerte midtstoppere, ganske ballsikre backer og Ingvild Stensland som en av turneringens desidert roligste og smarteste ballfordelere.

Til sammen er det mer enn nok til å fortsette utviklingen mot et spill der Norge fører lengre perioder av kampen for på den måten å få brukt flere offensive kvaliteter enn stor fart inn i bakrommet.

Men da må jentene stole mer egne ferdigheter.

STORT TENKT er nettopp dette kjernen i kvinneprosjektet til norsk toppidrett. Det er en sammenheng mellom et stadig mer likestilt samfunn og de gode internasjonale resultatene i fotball og håndball.

Det som fortsatt provoserer i mannsbastionen fotball, er blitt en selvfølge i håndballen. For når hørte du sist en kunnskapsløs, dårlig trent guttunge klage over ferdighetene på Marit Breiviks lag?

Da er det kanskje naturlig at de norske håndballjentene dominerer sin sport som om de aldri skulle ha gjort noe annet. Åpningen mot Kina var overbevisende. Vertsnasjonens store satsing i en idrett som egentlig er så liten at det er mulig å hevde seg på kort tid, var denne gangen ikke i nærheten av å lykkes.

DET FORTELLER om nivå både på de fysiske prestasjonene og et riktig selvbilde.

Det siste har Marit Breivik jobbet systematisk med i årevis ved å la spillerne selv styre mest mulig fra banen.

Derfor kom hun ikke med mange taktiske forklaringer etter kampen. Det holdt med en enkel stemningsrapport fra suksesstreneren:

- Vi er på rett vei. Jeg så jo mange glade fjes på banen.