SLO TILBAKE: Kjetil Jansrud kjempet seg tilbake fra kneskaden - og tok OL-bronse.    Foto: Bjørn Langsem / DAGBLADET
SLO TILBAKE: Kjetil Jansrud kjempet seg tilbake fra kneskaden - og tok OL-bronse. Foto: Bjørn Langsem / DAGBLADETVis mer

Norge er ingen alpinnasjon

Vi er bare best i verden på veldig mye av det som har med alpint å gjøre.

VI ER FLINKE til å telle medaljer i Norge. På idrettsfellesskapets vegne. Under fanen «Det Norske Idrettsunderet» er idrettspolitikerne, lederne og mange med dem påpasselige med å fremme den «norske modellen» så fort en medalje henges rundt halsen på en av våre beste kvinner eller menn - som om de alle er Made in Norway.

Men det var ikke den norske modellen som ble korsbåndoperert 7. mars i fjor og som kastet krykkene ei drøy uke seinere, og ikke var det fellesskapet eller Toppidrettssenterets mangfoldige kompetanse som kjempet seg tilbake på ski for bare litt over et halvt år siden heller.

Det var Kjetil Jansrud. Og bare han.

Made av seg sjøl sammen med pappa Jan i Kvitfjell og OL-traseene fra 1994.

KJETIL JANSRUD SNAKKET om mye smerte, kjedelig rehabilitering og mange tunge stunder etter å ha truffet 10 små hundredeler fra blinken i Rosa Khutors krevende utfortrasé. Mens vi nikker anerkjennende og hører hva han sier er det egentlig bare han som vet hva det innebærer av kjemping, slit og stahet. Slik Aksel Lund Svindal er den eneste som egentlig vet hva det kostet å komme tilbake fra nær-døden-ulykken i Beaver Creek i desember 2007. Og det er derfor ekstremprestasjoner som den i går handler om den lille promillen av oss som faktisk har disse egenskapene i seg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og bare dem.

I min bok hadde det ikke vært noe norsk idrettsunder av størrelsen vi ser uten utøvere av denne kaliberen.

EKSTREMT VINNERINSTINKT TILHØRER de få og kan ikke trenes eller læres. Det er noe du er født med, noe du har i deg. Akkurat som fryktløsheten ekstremsporter som utfor krever for å nå det absolutt øverste nivået. Men erfaringene på veien til medaljer, heder og ære kan selvfølgelig deles - akkurat som våre beste kan finjusteres av kompetanse på tvers av idrettene og miljøene - og der er vi flinke i Norge.

Men vi blir aldri flinkere enn utøverne.

DA DEN ALPINE delen av Norges Skiforbund for noen år siden slet med tom kasse - altså ingen penger til helt nødvendig trening utenfor skisesongen i Europa - var det en av Aksel Lund Svindals personlige sponsorer som muliggjorde den helt sesongavhengige sommerskisamlingen på sørsida av ekvator (Chile). Bare så det (også) er nevnt. Norsk alpin skisport, i motsetning til den sponsortunge nasjonalsporten langrenn, er vant til å klare seg med lite.

Slik har det stort sett vært siden skiforbundet lot trener Dieter Bartsch sprenge både banken og alle budsjetter inn mot OL på Lillehammer. Og slik vil det sikkert forbli om vi ikke får OL til Oslo om åtte år. For Norge er ingen alpinnasjon - vi er bare best i verden på veldig mye av det som har med alpint å gjøre.

Fordi vi har ekstreme utøvere. Med familier villige til å ofre det som trengs.

ØSTERRIKE ER EN alpinnasjon og tok sitt sjuende utforgull i Sotsji. Norge står fortsatt uten og har siden Lillehammer tapt fem av de seks siste gullmedaljene i utfor med marginale 0. 83 sekunder - totalt. Så jeg skjønner hvorfor Kjetil Jansrud la inn en bisetning som handlet om skuffelse, han var jo bare et tiendedel unna en historisk seier, men det forandrer ingenting rundt prestasjonen.

Som er OL-bronse ett år etter korsbåndoperasjon. Det er gull, det.