ALLER BEST: Marit Bjørgen er tidenes mestvinnende vinterolympier med 15 medaljer i OL; åtte av dem gull. Fordi norsk idrettskultur er så nær knyttet til OL, har idrettslederne våre et spesielt ansvar for å stå opp mot svindelen. Det gjorde de ikke før det avgjørende WADA-møtet om Russland sist uke. FOTO: Tore Meek / NTB scanpix.
ALLER BEST: Marit Bjørgen er tidenes mestvinnende vinterolympier med 15 medaljer i OL; åtte av dem gull. Fordi norsk idrettskultur er så nær knyttet til OL, har idrettslederne våre et spesielt ansvar for å stå opp mot svindelen. Det gjorde de ikke før det avgjørende WADA-møtet om Russland sist uke. FOTO: Tore Meek / NTB scanpix.Vis mer

Norge, IOC, WADA og doping

Norge forbløffer verden: - Hvorfor ødelegger de Marits medaljer?

Olympiske leker har en sterk posisjon i Norge. Det øker ansvaret for å gjøre det verdt å vinne.

NÅR de fremste norske idrettslederne forsøker å vaske hendene etter den skitne maktkampen i Verdens Antidopingbyrå (WADA), er det dessverre ingen grunn til å rekke dem såpestykket. For her er det like greit at skitten synes så det norske hjemmepublikummet skjønner hva denne saken dreier seg om:

  • WADA slapp Russland inn bakdøra i internasjonal idrett, fordi IOC-president Thomas Bach og hans olympiske hoff tviholder på at idretten fortsatt skal ha kontroll over dopingjakten.

Grepet på kontrollen ble til slutt viktigere for Ringenes Herrer enn å stoppe svindelen. For de som har fulgt internasjonal toppidrett noen tiår, kommer ikke dette som noen overraskelse. De mektigste idrettslederne har nesten alltid under press prioritert kortsiktig ved å beskytte sporten foran det å være ærlig.

Over tid sliter slik uklok ledelse på de olympiske prestasjonene. De medaljene som tidenes beste olympier Marit Bjørgen og de alle andre ordentlig utøvere har vunnet, mister verdi.

Det betyr mye for en så dedikert sportsnasjon som Norge. Desto mer kreves det av våre egne idretsledere som jo egentlig ønsker å stå for det som er etisk riktig.

HER er den hardt kjørte idrettspresident Tom Tvedt et bra eksempel. Det er ingen grunn til å tvile verken på verdigrunnlaget hans eller til resten av Idrettsstyret. De siste årene har norsk idrett vokst seg sterkere enn noen gang også fordi Tvedt som president har ført videre den norske idrettsmodellen der det store sosiale breddearbeidet er klart prioritert foran toppidretten.

Idrettsbevegelsen her hjemme er blitt stadig mer bevisst på hvilken styrke som ligger i den tette kontakten mellom hverdagsidrett og eliteprestasjoner. Da styringen av den norske olympiske idretten for snart 30 år siden i praksis ble overført til Norges Idrettsforbund, fikk idretten en solid ramme for å utvikle denne svært brede sportskulturen som er et særtrekk ved samfunnet vårt.

Slik er Norges eventyrlige olympiske suksess de siste tiårene langt på vei blitt fortellingen om oss selv.

EGENTLIG er dette en større sportslig framgang enn vi ofte tror. Da Norge i fjor ble kåret til verdens beste sportsfolk av det anerkjente fagnettstedet Greatest Sporting Nation, trakk ekspertene bak kåringen fram den spesielle bredden i norsk eliteidrett. De siste årene er denne allsidigheten blitt ytterligere styrket fordi bedre dopingkontroll har gitt Norge flere verdensstjerner selv i den store friidretten.

I denne perioden har da også sommeridrettene fotball og håndball tatt olympiske gull i kvinneklassene og gjennom det bidratt til en mer kjønnslik deltakelse i idrett.

LIKEVEL er det prestasjonene i vinter-OL hvert fjerde år som i utlandet definerer hva det er å være norsk. Der har de norske prestasjonene forbløffet utlendingene siden den nye felles styrte norske toppidretten slo igjennom i vinter-OL i franske Albertville i 1992.

Dengang framstod prestasjonene så utrolige at en av journalistene på den avsluttende internasjonale pressekonferansen lurte på om Norge som supermakt i sport var en fortsettelse av DDR. Sannheten var det stikk motsatte. For der den østtyske dopingdrevne sportssuksessen var et resultat av systematisk talentjakt med tidlig selektering, ble norsk olympisk toppidrett stadig mer bevisst på fordelen ved sein spesialisering og lange karrierer.

En fornyet vintergigant var skapt med samling rundt kunnskapssenteret Olympiatoppen. Den gikk ikke på speed, men på norsk hverdagskultur.

FRA den nasjonale festen på Lillehammer-OL i 1994, har Norge med 69 gull vært verdens nest beste vintersportnasjon. Bare Tyskland (82 millioner innbyggere) har vært sterkere, før vi sist vinter igjen ble beste nasjon i Pyeongchang. Mens de andre nordiske vinterlandene har sakket etter fordi moderne internasjonal toppidrett krever så store økonomiske ressurser, har vi med små midler klart å bli bedre enn noen gang fordi toppidretten er blitt sunt forvaltet.

Olympisk vinteridrett og Norge er i disse årene blitt den samme historien. Nettopp denne fortellingen om det spesielle snø -og islandet der i nord var en av de viktigste internasjonale reportasjene fra vinter-OL 2018. For hvordan var det mulig for et så lite land å gjøre det så godt i en stadig mer prestisjefull olympisk idrett?

DE norske idrettsledernes svar på det spørsmålet var den vakre forelesningen om et likestillt samfunn der barns rettigheter blir respektert og der hensynet til et helhetlig sosialt liv for den enkelte eliteutøver trumfer blind jakt på medaljer.

Det var et helt greit svar. Eliteidrett på norsk er gjennomgående anstendig, verdibasert drevet.

Det er jo derfor vi forventer at de samme idrettslederne står opp mot juks og uanstendighet også når det blir krevet.

DETTE kravet kom sist uke i dagene inn mot WADAs beslutning om å lempe på dopingkontrollen for å få med Russland. Da holder det ikke at WADAs visepresident Linda Hoftstad Helleland og Antidoping Norge bare fikk støtte av kulturdepartementet og skipresident Erik Røste i forsøket på å stå opp mot IOCs grep om den internasjonale dopingkontrollen.

Det koster å være kulturbærer. Du kan bli upopulær både blant kompisene i internasjonale forbund og blant hjemmepublikummet. Kanskje får du heller ikke noe olympisk verv.

Men du gjør det rette.

DET er ikke mer enn under fem år siden daværende idrettspresident Børre Rognlien lovte at det skulle lukte rent til jul etter at norsk idrett fikk alvorlige dopingsaker mot sentrale ledere i sykling og friidrett.

Dengang ble det så skittent fordi idrettssjefene akkurat hadde nølt med å ta et oppgjør med egen doping ved å sende en EPO-dømt norsk utøver til OL; en passivitet som over tid slo tilbake på idrettens troverdighet.

Når de nå nøler igjen, er det like greit at flekken står der. Da husker vi kanskje at også norsk idrett fort kan skitne seg til igjen. Og at vi derfor trenger ledere som ikke vasker henda etterpå, men som tør å ta oppvasken midt i dritten.

For at det fortsatt skal være noe verdt å vinne OL-medaljer også for de som kommer etter Marit Bjørgen.