Live-published photos and videos via Shootitlive

Håndball-EM 2016

Norge har aldri vært bedre: En hel generasjon håndball

Et mesterverk fra hele det norske håndballmiljøet.

FOR tida er det en kulturminister og noen gamle menn som prøver å holde liv i en helt meningsløs diskusjon om hvor dårlig stell det er i norsk idrett. De må i hvert fall ha glemt hva som er i ferd med å skje i årets håndball-EM som samler et rekordhøyt antall seere til TV-3.

Der skrives det herlig norsk idrettshistorie:

  • Nå har vi holdt en hel generasjon norske håndballjenter i den internasjonale eliten.

Det skjedde da Emilie Hegh Arntzen feide inn på banen under kalasseieren mot Kroatia i kveld akkurat 30 år etter det Verdensmesterskapet der mamma Hanne Hegh var med å hente Norges første internasjonale medalje i denne sporten.

I DENNE tida etter VM desember 1986 har norske jenter mer og mer preget utviklingen av håndballen; mens Sovjetunionen, Tsjekkoslovakia og Øst-Tyskland som dengang sloss med oss om medaljene, er gått ut av historien. Grunnlaget for suksessen er den sportslige tradisjonen som samtidig er trofast bygget opp i lokale klubber over hele landet:

  • I løpet av bare en kvinnealder er det blitt naturlig for norske jenter å vokse opp som håndballspillere.

Der det alle andre steder enn i Larvik har manglet økonomi til å holde kvinnehåndballen som proffidrett, har den brede kunnskapen likevel satt seg i de gode oppvekstmiljøene Norge rundt. Det har gjort at flere ulike lokalklubber er blitt plattform mer enn bra nok for at årgang etter årgang av norske håndballjenter har fått gjøre sporten sin til yrke i utlandet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

HVA en slik rotfestet lokal kultur betyr for landslaget, har aldri vært mer tydelig enn i denne kampen mot Kroatia. Vel tilhører motstanderen den svakere delen av dette mesterskapet, men den rike balltradisjonen fra Balkan er uansett en målestokk:

  • Den viste at Norge er blitt formidable i jentehåndball.

Først fikk et par spillere fra den beste oppstillingen muligheten til å justere litt på enkelte svakheter fra åpningskampen mot Romania forleden. Så kom Emilie Hegh Arntzen og resten av den totale EM-troppen på banen og fortalte hvorfor Norge er så langt framme i denne sporten.

DET har mest å gjøre med kunnskapsoverføring. Da er det flott å høre på trener Thorir Hergeirsson i pausene. Hvor presist han ser spillet; hvor konkret han formidler de justeringene som eventuelt kreves og hvor rolig all utveksling av informasjon er midt i kampstresset.

Dette er den demokratiske tradisjonen i norsk topphåndball; der spillernes medansvar er viktigere enn trenerens autoritet. Marit Breivik-arven; altså.

DENNE tradisjonen har vist seg å være sportskultur på sitt beste. Det kunne både kulturminister Linda Hofstad Helleland og andre historieløse kritikere av norsk idrett lært noe av om bare agendaen bak alt oppstyret i år hadde vært å styrke fellesskapet i idrettsbevegelsen. Dessverre er deres interesser stort sett høyst personlige.

Sånt blir smått i den eneste internasjonale lagidretten der Norge dominerer år etter år. Det var vel derfor kaptein Stine Oftedal Bredal som ble kåret til banens beste, tok med seg premien bort til andremålvakt Silje Solberg for å vise hvem som egentlig fortjente den prisen.

Som regel kreves det evne til å unne andre noe, for å oppnå det største i idrett. Det er kvinnelandslaget i håndball ett av de beste eksemplene på.

Da hjelper det kanskje på virkelighetsforståelsen for flere at rundt 700 000 TV-seere kveld etter kveld i et par adventsuker får se norsk idrett på sitt absolutt beste.

Nå har suksessen vart en kvinnealder, og Norge har aldri stått sterkere i en lagidrett.