MULIG UTEN FEIT LOMMEBOK: Nå er idrettens viktigste sosiale jobb det å sørge for at alle unge uten økonomiske begrensninger får sjansen til å være med på organisert idrett. FOTO: Vidar Ruud / NTB scanpix
MULIG UTEN FEIT LOMMEBOK: Nå er idrettens viktigste sosiale jobb det å sørge for at alle unge uten økonomiske begrensninger får sjansen til å være med på organisert idrett. FOTO: Vidar Ruud / NTB scanpixVis mer

Ledermøte Norges Idrettsforbund

Norge har ikke råd til å holde så mange av ungene våre utenfor

Samfunnet kan ikke godta at barn og unge ikke har penger nok til å få være med på organisert idrett.

ETTER at oppmerksomheten de siste par årene har dreid seg om prisen på vinflaskene på idrettens fester, er fokus totalt endret før helgas ledermøte i Norges Idrettsforbund:

  • Nå er det viktigste spørsmålet hvordan idrettsklubbene landet rundt kan sikre at alle unger har råd til å være med på leken.

Det er forsiktig sagt en avgjørende positiv endring.

Om norsk idrett da klarer å gjøre noe konkret for å løse denne vonde følgen av det å vokse opp i en fattig familie.

AKKURAT den oppgaven har idrettsklubbene lang tradisjon for å klare. Historisk er disse sakene gjerne blitt ordnet i det stille innen de enkelte lagene, men samtidig er det tydelige tegn på at utfordringen både for samfunnet og idrettsbevegelsen er blitt skjerpet de siste årene:

  • Mens antall barn fra familier med vedvarende lavinntekt øker og har passert 100 000, tilbyr idrettsklubbene et stadig mer individualisert privatfinansiert treningsopplegg. For samfunnet vårt er det en ekkel kombinasjon.

Ekstratilbudet omfatter både etter-skoletids-ordninger og såkalte «talent-treninger» med krav om mer egenbetaling. Siden dette helst skjer i den desidert største breddeidretten fotball, forsterkes den økonomiske segregeringen.

FORELØPIG har denne utviklingen gjerne blitt belyst i mediene gjennom oppslag om skjev talentutvikling. For eksempel i beskrivelsen av den endringen som har skjedd i Oslo-fotballen der strømmen av nye spennende navn fra hovedstadens fattigere drabantbyer i øst og sørøst mer og mer er blitt erstattet av talenter fra de rikere klubbene på vestkanten. Eller hvordan håndballen gjennomgående sliter med å rekruttere unge innvandringsjenter til landslagene sine.

Dette er viktige utfordringer for norsk toppidrett, men det egentlige problemet er adskillig mer omfattende. Når mange barn ikke lenger har råd til å være med på organisert idrett, ødelegger det selve grunnlaget for den spesielle norske idrettskulturen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

FOR en folkebevegelse som har visjonen "Idrettsglede for alle", er dette i seg selv en uholdbar utvikling. Idretten kan ikke tillate økonomisk basert utenforskap. Og det kan heller ikke et samfunn som i stor grad baserer seg på at de yngstes sosialisering skjer gjennom idrettsbevegelsen.

Den sterke veksten i organisert barneidrett har ført til at hele 93 prosent av alle under 18 år er eller har vært med i en idrettsklubb. De siste årene har spesielt andelen unge jenter økt betraktelig og gjort medlemslistene i barnekullene tilnærmet kjønnsnøytrale. Det gjør idretten til et enda mer effektivt verktøy for å sikre unges opplevelse av tilhørighet.

DEN muligheten er idretten svært oppmerksom på. Når Idrettsforbundet nå vil bruke ledermøtet sitt til å forsterke kampanjen «ALLE MED», er det en konsekvens av jobben som de fleste ulike særforbundene allerede er i gang med:

  • Norsk idrett skjønner at dette nå er blitt bevegelsens største sosiale utfordring.

Da var det også på høy tid å få avviklet det årlige ledermøtet uten en kunstig oppmerksomhet rundt egne festvaner.

AKKURAT den oppmerksomheten har absolutt vært selvforskyldt. Likevel er det påfallende hvor få reelle politiske motsetninger som er igjen etter at regjeringen skiftet kulturminister.

Under Trine Skei Grande har hele det eksterne politiske presset om endring i idrettens toppledelse forsvunnet. Der jeg seinest i desember konkluderte med at det var umulig for Tom Tvedt å fortsette som idrettspresident uten fellesskapets tillit, er tilsynelatende den tilliten plutselig på plass igjen.

Etter den enestående suksessen i vinter-OL, er norsk idrett mer populær enn noen gang. Selv ikke den hardt kritiserte Tvedt, er blitt møtt med en motkandidat fram mot neste års idrettsting. De interne kritikerne preger knapt debatten, og de store særforbundene ønsker ikke å dra i gang den gamle opprivende kampen om hvem som egentlig skal styre norsk idrett.

DET stemningsskiftet viser ikke bare at kritikken mot idrettsbevegelsen; med et vesentlig unntak i kravet om åpenhet, egentlig har manglet innhold. Det utfordrer også idrettslederne selv til å løfte blikket fra egne reiseregninger, vinpriser og personlig posisjonering til det som virkelig har betydning for livene våre.

Altså om alle norske unger alltid skal få være med når vi organiserer leken vår.

.