NORSK IDRETT?:  Drømmebildet av norsk toppidrett fra ski-VM i Oslo 2011. Men det krever sitt å gjøre idealer til virkelighet. FOTO:: Anders Grønneberg.
NORSK IDRETT?: Drømmebildet av norsk toppidrett fra ski-VM i Oslo 2011. Men det krever sitt å gjøre idealer til virkelighet. FOTO:: Anders Grønneberg.Vis mer

Norge i særklasse

Det forplikter å være en idrettsnasjon som vil noe mer enn å vinne.

I DAG er det åpen høring i Stortinget om idrettspolitikk. Dørene blir neppe løpt ned av den grunn, men ellers er det all grunn til å lytte når Arbeiderpartiets Gunn Karin Gjul er bekymret for hvordan norsk idrett skal komme seg ut av dopingkaoset:

- Det nytter ikke at Børre Rognlien og Inge Andersen sitter på toppen og sier at idretten skal rydde opp hvis de ikke får med seg hele toppidretten. Jeg opplever at enkelte særforbund har en mer bakoverlent holdning, sier hun, og minner om at tippemidlene til idretten skal økes fra 45,5% til 65% de nærmeste årene:

- Kampen om budsjettkroner er beintøff hvert eneste år. Hvis dette rir idretten som en mare og vi sitter med tilsvarende saker på denne tida neste år, vil det komme spørsmål i opinionen om det er noen vits å ta et sånt idrettsløft.

GUNN KARIN GJUL er formann i Stortingets kulturkomite og således en sentral aktør i dette budsjettspillet. Men når hun nå tar fram det aller største riset bak stortingsdøra, henviser Gjul egentlig bare til den virkeligheten enhver norsk idrettsleder befinner seg i:

•• I sportens tyngste internasjonale klasser er det fellesskapets normer og regler som gjelder.

Norsk eliteidrett kan ikke drive for seg selv; ikke breddeidretten heller. Hver dag er de fleste som har lyst til å konkurrere i sport, avhengig av det som fellesskapet tilrettelegger. Bare noen år etter at Norges Idrettsforbundet i praksis var konkurs og måtte stables på beina av staten, er det barnelærdom for idrettspolitikerne flest.

DET  understreker alvoret bak Ap-politikerens hint om at det finnes en kobling mellom idrettens egen evne til å rydde opp i årets dopingkaos og fellesskapets betalingslyst for framtidig lek og moro.

Egentlig er det mer alvorlig enn som så. De siste årene er historiske skillelinjer mellom de politiske partienes idrettssyn blitt tilnærmet utvasket. Politikere flest krever en ærlig norsk idrett der det å følge tradisjonelle nasjonale sportsverdier er viktigere enn å vinne et høyt antall internasjonale medaljer.

Slik opererer norsk idrett i en særklasse, og må oppføre seg deretter.

SOM REGEL oppfører idretten seg riktig pent. Det var derfor alle klappet i klassen på det ekstraordinære Idrettstinget da daværende kulturminister Anniken Huitfeldt i sommer presenterte den nye stortingsmeldingen om idrett. Der understreket allerede tittelen det spesielle nasjonale kravet til oss selv. Meldingen het "Den norske idettsmodellen"; altså hvordan vi på en helt unik måte fortsatt vil kombinere eliteidrett i verdensklasse med en breddeidrett som er bredere enn i noe annet land.

En slik tilnærming til fellestenkning er ikke uproblematisk for de som passer på de fysisk sett aller flinkeste. Olympiatoppen har lenge snakket om "prestasjonskultur" som en dyd i seg selv. Seinest for noen uker siden leverte toppidretten en høringsuttalelse i debatten om bruk av høydehus som tilsynelatende viser en grunnleggende ulik oppfatning av eliteidrettens forhold til storsamfunnet:

- Vi i Olympiatoppen er i prinsippet mot at norske utøveres utviklingsmuligheter skal begrenses av slike ekstra, særnasjonale reguleringer, het det der.

NÅ HETER slike elitistiske formuleringer trøbbel. Særnorske reguleringer hører toppidretten til, ganske enkelt fordi toppidretten i seg selv ikke har noen særlig annen mål og mening enn å glede andre nordmenn.

Som regel er det de som betaler moroa, og som velger politikerne som setter rammen for leken. De kan bli trangere enn de internasjonale rammene. Gunn Karin Gjul krever for eksempel  strengere straffer for alle dopingimpliserte:

- Erfaringene viser at vi ikke kan tilgi. Har du blitt dømt for doping er det ut for alltid. Vi kan ikke ha det som i Finland der trenere som har bidratt til at utøvere doper seg, plutselig står på sidelinja igjen. Om vi ikke kan nekte dem OL, kan vi i hvert fall nekte dem all økonomisk og praktisk oppfølging og støtte, sier Gjul til Dagbladet.

Hva idretten til slutt sier etter den pågående dopingopprydningen, er uvisst. Men det ligger an til innstramninger mot alle som har vært involvert i grove dopingsaker.