MÅ GÅ FORAN: Joshua King er det nærmeste Norge har en internasjonal stjernespiller. Landslaget trenger det beste fra Bournemouth-spissen, både på og utenfor banen, om Norge skal lykkes. Foto: Bjørn Langsem
MÅ GÅ FORAN: Joshua King er det nærmeste Norge har en internasjonal stjernespiller. Landslaget trenger det beste fra Bournemouth-spissen, både på og utenfor banen, om Norge skal lykkes. Foto: Bjørn LangsemVis mer

Landslaget, Joshua King

Norge trenger en konge. Da er det like greit at han som bærer navnet står fram og tar ansvar

Joshua King er Norges stjernespiller. På tide å vise det for Norge.

SANDVIKA (Dagbladet): Joshua King er det nærmeste norsk fotball per dato kommer en spiller av et visst internasjonalt format, for ikke å snakke om en klassespiss. 2016/2017-sesongen hans i Premier League var på alle måter formidabel. 16 scoringer i det selskapet står seg alle dager. Men i Bournemouth spiller Joshua King i vante og bedre omgivelser, forutsetningene for å lykkes er med andre ord bedre enn i det norske landslaget.

Der ligger utfordringen.

Både for King og Norge.

SIST PÅSKE, I den årlige kåringen Dagbladet gjør av Norges femti beste fotballspillere toppet Joshua King lista med god margin. Det var på tide. Helt siden han som 16-åring dro fra Vålerenga til Manchester United (2008) har vi ventet på noe stort fra den kanten. Jeg kan ikke huske hvor mange ganger jeg har sagt og skrevet «han har jo det meste, Josh – fart, styrke, råskap, instinkt og gode avslutningsferdigheter». Skadene har selvfølgelig holdt karrieren og utviklingen på vent, og det er mange årsaker til skader, men under manager Eddie Howe i Bournemouth har Josh King endelig funnet en trygg havn.

Derfor likte jeg ikke Tottenham-ryktene som begynte å fly så fort forrige sesong var over.

At han fortsatt er i Bournemouth mener jeg er et pluss for Lars Lagerbäck og Norge.

28 LANDSKAMPER ER lite for en 25-åring vi var sett på som den neste John Carew siden han fikk ni debuterende minutter for Danny Welbeck i Manchester United for snart åtte år siden. Mye skyldes skadeproblemene. Noe skyldes det faktum at Josh King egentlig ikke har slått til før i Bournemouth. Manchester United, Preston, Borussia Mönchengladbach, Hull og Blackburn – det ble ikke fart i sakene før han signerte for Eddie Howe.

Og forrige sesong tok det fyr.

SJU SCORINGER PÅ matchene for Norge er et snitt på 0,25 per match. Det er faktisk mye til å være norsk spiss i disse dager, men dessverre ikke nok til å utgjøre den forskjellen vi trenger. Men det handler ikke først og fremst om at Joshua King ikke har levert som forventet, i veldig mange av kampene han har spilt – og jeg har sett dem alle sammen siden debuten mot Island under Drillo 2 tilbake i 2012 – har arbeidsforholdene hans vært ekstremt dårlige.

Så dårlige at det faktisk var en periode der han kjedet seg på landslaget.

Som om tankene hans sa «hvorfor gidder jeg dette?»

I TILLEGG TIL å være en målscorer å stole på må Joshua King framstå som en lederskikkelse i det norske laget. På og utenfor banen. Det er en oppgave som følger det å være stjerne. Ja, det kreves av en stjerne. Og evner han det vil han fort bli en enda større spiller enn det han er som 25-åring.

Ledere tar ikke plass i baksetet.

De tar rattet.

ALEXANDER SØDERLUND I form er en naturlig makker til Josh King fordi han er Norges mest hardtarbeidende spiss og derfor skreddersydd for Lagerbäcks 4-4-2. Om ikke Alexander Sørloth, en Søderlund light med mye bedre ferdigheter som målscorer, stjeler plassen. Tarik Elyounoussi var god mot Tsjekkia sist det var VM-kvalifiseringskamp, sammen med Søderlund, men spiller ikke kamper i hverdagen.

King og Sørloth mot Aserbajdsjan er derfor det naturlige valget.

Og det mest spennende.