Norge trenger flere vinnertyper

FOTBALLINTERESSERTE nordmenn vet hvilken revolusjon som lå bak det norske landslagets framgang på begynnelsen av 90-tallet. Men det er en kunnskap vi er ganske alene om. En fotballinteressert utlending vil raskt fastslå at Norge ikke har oppnådd noe som helst på landslagsnivå, kanskje bortsett fra å slå Brasil i et VM-sluttspill.

Og så vil kanskje vedkommende - hvis han er såpass geografisk opplyst at han ikke samler Norden til ett rike - legge til at Danmark og Sverige har oppnådd langt mer på fotballbanen.

PÅ DETTE NIVÅET HANDLER det om å vinne titler. Det har Danmark gjort. Og det har nesten Sverige gjort et par ganger. Eller så handler det om å vinne sympati.

Norge har ikke vunnet noen av delene.

Vi har bare oppnådd fantastisk framgang ved å kvalifisere oss til tre av de fem siste store mesterskapene. For 12 år siden ville det vært galskap å spå noe slikt. Akkurat som det 12 år seinere blir helt galt å forvente at Norge skal kvalifisere seg til alle EM- og VM-sluttspill. Langt større fotballnasjoner enn Norge klarer det heller ikke.

OLE GUNNAR SOLSKJÆR er personifiseringen av det norske fotballeventyret. Eksempelet på at selv de villeste fantasier kan bli virkelighet i et såpass tilfeldig spill som fotball. Man må ha talentet og holdningene. Resten handler om tilfeldigheter og flaks.

MEN SOLSKJÆRS SUKSESS er et klubbfenomen. Når han nå uttrykker at det er på tide å oppleve noe liknende på landslagsnivå, så skaper det naturligvis forventninger til det som skal skje etter VM-sluttspillet vi ikke kvalifiserte oss til. Kanskje urealistisk høye forventninger.

Men Solskjær er en nøktern realist. Han sier ikke dette fordi han føler seg forpliktet til å uttrykke entusiasme i en tid da landslaget sliter med både resultatene og folks oppslutning. Når han antyder norsk landslagssuksess i den kommende EM-kvalifiseringen og sluttspillet i 2004, så er det fordi han ser den åpenbare muligheten for at det vil skje.

  • Og Solskjær vet hva han snakker om. Fordi han vet hva som kreves.

SPØRSMÅLET ER OM Solskjær har tilstrekkelig mange rundt seg med den samme vinnerkulturen. John Arne Riise har det definitivt. Og landslagskaptein Henning Berg er en vinnertype av natur. Tre mann som fort kan spille i hver sin lagdel, og sånn sett utgjøre en solid stamme i laget.

Men det kreves flere. Disse har to treningskamper på seg før Danmark kommer til Ullevaal i den første EM-kvalifiseringskampen. Inntil flere står fram i praksis med de samme holdningene som Solskjær, Riise og Berg, så virker Solskjærs spådom litt urealistisk. Dessverre.

MEN DET FINNES positive tegn. Eirik Bakke var oppløftende mot Japan. Han burde ha alle forutsetninger for å prege Norges spill de kommende åra. Men det har vi hevdet lenge nå. Og Trond Andersen har spilt seg inn på Norges midtbane i det stille. Det skal bare en oppløftende resultatrekke til før folk flest blir oppmerksomme på Andersens kvaliteter - og han utropes til den nye Rekdal.

ISLAND PÅ ASPMYRA er en utmerket målestokk. Et fysisk oppgjør med mye prestisje på en dårlig matte - og noen uker inn i utenlandsproffenes ferie. En fin mulighet til å demonstrere at seieren over Japan handlet om noe mer enn annerledes og ganske takknemlig motstander. I dag må Norge ha et lag med vinnertyper. Eller så ender dette 0- 0.