HELT ANNEN KAMP: Per-Mathias Høgmo lot seg ikke stresse av Hviterussland-kampen da han møtte pressen i går. - En kvalikkamp er noe helt annet, sa han.
Foto: Torstein Bøe / NTB scanpix
HELT ANNEN KAMP: Per-Mathias Høgmo lot seg ikke stresse av Hviterussland-kampen da han møtte pressen i går. - En kvalikkamp er noe helt annet, sa han. Foto: Torstein Bøe / NTB scanpixVis mer

Norges mest upopulære trener

Det er ikke landslagets resultater som irriterer mest. Det er den til tider meningsløse retorikken.

ETTER EN DÅRLIG landskamp er sosiale medier alltid en spykulp for frustrasjon og raseri. En meningsmåling gjort på de samme følelsene vil selvfølgelig være ditto. Men at Per-Mathias Høgmo sliter i opinionen handler ikke om 0–1 onsdag kveld.

Det vi ser nå er sinne over tid.

I SLUTTEN AV måneden er det tre år siden Per-Mathias Høgmo overtok Norge med «du kommer til dekket bord» som et påtroppende skulderklapp fra Drillo. Sant eller ikke, det var konsensus i Fotball-Norge at den nære framtida var lys. For vi hadde ikke bare en gjeng sjeldne talenter den høsten 2013 – det var mest som om de sto i kø for å bli stjerner

Det handlet egentlig bare om foredle dem.

31 KAMPER SEINERE er det foreløpige resultatet av Prosjekt Høgmo 9-7-15 (seirer, uavgjort, tap) der målforskjellen 28–42 forsterker minussida. Og dette er ikke surmaga synsing i kjølvannet av enda en svak prestasjon, dette er utelukkende det fotball til slutt handler om når støvet har lagt seg etter kursendring og utviklingsprat. For 31-9-7-15 – som er totalen av 28-42, dårlige valg, feilpasninger, keepertabber og et lag som sjelden henger sammen defensivt – er det Norge har levert under Høgmo.

Det er faktum.

MELLOM 0–3 FOR Slovenia (B) og 0–1 for Hviterussland onsdag kveld har Høgmo, på toppen av få oppmuntrende resultater, ikke klart å forklare nedturene troverdig. Han har heller lagt armen rundt spillerne, beskyttet framfor å kreve det som må kreves på dette nivået, og prøvd å bortforklare svakhetene. Og uten god veiledning fra et kommunikasjonsapparat som i hvert fall burde kjenne lusa på gangen, og ikke latt det gå dit at en fersking som Ole Selnæs kan stå og oppsummere 0–1 mot Hviterussland med at «folk har alltid stått og pisset på landslaget», har Per-Mathias Høgmo snakket på seg folket.

Det er nemlig ikke keiserens nye klær vi trenger når alt er som før og ingenting gir signaler om framgang.

Det er den nakne sannheten.

NORGES TRENER SLITER med den. Jeg skal ikke si Høgmo ikke ser det de fleste ser, for det gjør han selvfølgelig, problemet er at han ikke vil snakke om det. Han vil helst at det skal være hyggelig. Og optimistisk fordi optimisme er en god ting. Så når Joshua King scorer et flott mål mot Belgia blir treneren så oppstemt at han sier Bournemouth-spissen holder verdensklasse, hvilket han selvfølgelig ikke gjør, JK er en hardtarbeidende spiss som gjør så godt han kan og scorer et mål i ny og ne, han er ikke Zlatan, han kan ikke bære Norge slik Zlatan bar Sverige. Og når Even Hovland endelig får 90 minutter for Nürnberg bruker Høgmo det som et kvalitetsstempel og utelater å si at forsvaret Hovland spilte i slapp inn seks mål mot Eintracht Braunschweig.

Fordi det er sånn han er.

Og fordi han ikke har alternativer.

NÅR JEG HØRER Joshua King si det er kjedelig å spille landskamp er noe riv ruskende galt. Tungt, ja, eller vanskelig, hardt, krevende og frustrerende, men kjedelig, er det mulig? Og blir han ikke irettesatt av landslagsledelsen eller de med ansvaret for omdømmebyggingen, akkurat som Ole Selnæs bør bli fortalt at man ikke skylder på omverdenen etter en elendig kamp, er jeg redd det ikke er liv laga for det nåværende regimet.

Da kan NFF fortsette å gi bort billetter til landskampene.

Og håpe på fem tusen tilskuere.

NFFs AMBISJONER ER tydelige og handler om en 25. plass på FIFA-rankingen og regelmessig deltakelse i EM og VM. Hva FIFA-rankingen angår er vi nr. 50 og fallende. Når det gjelder sluttspill har vi ikke deltatt siden 2000. Og slik vil det fortsette om det ikke snart settes konkrete krav bak hva det vil si å spille for Norge, trene Norge og ikke minst snakke for Norge.

Sånn det er nå, der ansvarsfraskrivelser og retorisk blindgjengeri synes å være malen, virker det som om retningslinjene fra fire år tilbake ikke er verd papiret det er skrevet på.