Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
SENSASJONEN holdt ikke helt inn for Brann på Aspmyra. Tre minutter på overtid reduserte Amahl Pellegrino til 2 - 2 for de store hjemmefavorittene, men alt annet holder for Bergen:
- Byens nye fotballhelter er en åpenbaring for norsk fotball.
Knapt noe lag har våget å angripe Bodø/Glimt på bortebane på denne måten. Det ga bare ett poeng til på tabellen, men mye, mye mer i oppbyggingen av Sportsklubben Brann som et nytt norsk topplag.
Det store spørsmålet for klubben før denne sesongen var om lagets ekstreme angrepsvilje kunne dekke over de utfordringene Brann fortsatt så ut til å ha på defensiven.
Svaret kom på Aspmyra mot det norske laget som bedre enn noen kan spille ut motstandere som våger mye:
- Eirik Hornelands forvandling av Brann holder i massevis til å bli med i medaljekampen i Eliteserien. Kanskje også til å ta de første stegene i Europa om cupfinalen ender deres vei.
Det i seg selv er en utvikling til glede for hele norsk fotball.
FOR Horneland og Brann-ledelsen prøver å følge nettopp Glimt på vei mot å bli et brukbart internasjonalt lag. Altså utvikle et eget ballspill som holder også når trøkket er som størst, og du er fristet til heller å prøve en snarvei.
Denne egne utviklingen har gått overraskende fort. Det er fortsatt ikke mer enn et drøyt år siden Brann så ut som null og niks. Da brukte de hele elleve av de samme spillerne og tapte 4.-rundekampen 0 - 1 mot mitt lokale OBOS-liga klubb på Intility etter en bedrøvelig, tanketom forestilling. For øvrig samme bane som der bergenserne ble sendt ut av Eliteserien forrige gang de var i toppen.
Den ydmykelsen i tåka mot Jerv er også bare halvannet år unna.
Nå ser Brann ut som de titalls millionene laget vil spille inn med et smekkfullt stadion gjennom hele 2023.
Den forandringen skulle knapt vært mulig.
Slakter eget lag: - Jævlig tafatt
MEN etter dagens spillemessige bragd mot serieleder Bodø/Glimt er det ingen tvil om at Sportsklubben Brann på rekordtid er blitt noe helt annet:
- Førsteomgangen på Aspmyra var en av de flotteste prestasjonene noe norsk fotballag har gjort på bortebane.
De siste sesongene har Bodø/Glimt spilt seg rike nettopp på denne banen. En etter en har gode europeiske klubber vært på besøk bare for å bli utspilt og slått, og aldri har noen norsk klubb hatt større inntekter enn de 410 millioner kronene som Glimt hentet inn sist sesong.
Gave til hele Norge!
SÅ dominerende har Kjetil Knutsens innlærte angrepstenkning fungert på hjemmebane, at de norske konkurrentene innledet siste sesong i Eliteserien med å stable eget lag i forsvar.
Rett fra suksessen i Europa forrige vinter ga den taktikken nordlendingene en taktisk utfordring de ikke alltid mestret, og som sleit på humøret:
- Fjorårets Eliteserie endte med seks uavgjorte kamper og ett tap på Aspmyra.
Til årets sesong har Glimt både strammet opp holdningene internt og styrket stallen nettopp for å overvinne bortelagets kynisme.
Men her ble de utspilt på en helt annen måte.
- Ikke akseptert i Bergen
FOR på Aspmyra var det bortelaget som presset høyt, og som nektet Glimt-spillerne å komme seg ut av eget forsvar. Det skjedde med entusiasme og mot. Brann-spillerne briljerte med ballen der det var som trangest, og markerte effektivt ut Glimts vanligvis strøkne spillfordeler Patrick Berg.
Før pause ga dette klare overtaket både 1 - 0 (Niklas Jensen Wassberg) og 2 - 0 (Bård Finne) - et helt riktig resultat i forhold til sjanser.
SÅ snudde kampen, men bare fordi Hugo Vetlesen kom inn på Glimt-midtbanen og løftet hjemmelagets eget offensive spill. Det forandret kampbildet.
Slik var poengdelingen grei nok. Det interessante for utviklingen av norsk fotball var likevel at Brann-spillerne aldri sluttet å prioritere sitt eget offensive spill:
- Selv etter at Glimt presset dem bakover som verst det første kvarteret i andreomgangen, klarte bortelaget å løfte seg gjennom egen ballkontroll.
Der har den godt brukte jordfreseren Sivert Heltne Nilsen, sentralt på midten, lagt en ny dimensjon til spillet sitt. Godt hjulpet av Mathias Rasmussen og den slepne Felix Horn Myhre - Oslo-gutten som visst ikke var bra nok for Vålerenga.
Pluss på med en skokk av bergenske unggutter, et midtforsvar med en danske som ikke holdt standarden til Glimt - samt en futsalspiller fra Nordpolen som er blitt gammel nok til å spille på old boys-lag, og du har en svært ballsikker Brann-utgave.
- Bare tull!
MEN også de to stopperne Japhet Sery Larsen og Ruben Kristiansen holder i massevis defensivt. Begge var glitrende mot Glimt, og våget å utfordre hjemmelaget til det siste.
I sluttminuttene da Brann fortsatt ledet, ble Kristiansen flyttet ut på venstrebacken, og briljerte med driv og ballkontroll gang på gang opp mot Glimt-målet.
Også da var angrep det beste forsvar. I hvert fall i teorien.
Det ble en stygg overgang og et gult kort da 35 år gamle Kristiansen ble litt for leken.
UANSETT er det denne nye fotballteorien Brann bare skal holde fast på:
- Skal dette laget bli virkelig godt, er det nødt til å videreutvikle et så tydelig angrepsspill som nå.
Det kler også fotballbyen Bergen.
Bare det å ha fått fram Norges modigste fotballag, gir ekko av det store som er på gang mellom de sju fjell.
