VAR BEST I VERDEN: Allerede 22 år gammel vant Stina Hofgaard Røsjø, tidligere Hofgaard Nilsen, sin første verdenscupseier i storslalåm og var jevnlig på pallen. Likevel ble rød løper, norske flagg og nasjonalsangen aldri en så stor del av hennes liv som mange trodde. 24 år gammel forsvant gullhåpet fra idrettsverden. Foto: Nina Hansen / Dagbladet
VAR BEST I VERDEN: Allerede 22 år gammel vant Stina Hofgaard Røsjø, tidligere Hofgaard Nilsen, sin første verdenscupseier i storslalåm og var jevnlig på pallen. Likevel ble rød løper, norske flagg og nasjonalsangen aldri en så stor del av hennes liv som mange trodde. 24 år gammel forsvant gullhåpet fra idrettsverden. Foto: Nina Hansen / DagbladetVis mer

Kvinnemysteriet: Alpinstjerna Norge mistet

«Norges nye snødronning» forsvant plutselig: - Jeg følte meg veldig alene

Stina Hofgaard Nilsen, som hun het da, var på full fart mot å bli den kvinnelige alpinstjerna Norge trengte med verdenscupseier og regelmessige pallplasseringer som 22-åring. Så ble hun fullstendig oversett. Og forsvant.

«Vår nye snødronning» skrev Dagbladet i januar 2002.

Stina Hofgaard Nilsen var 22 år gammel og på god vei mot å bli verdens beste storslalåmkjører med resultatrekka 5-5-3-2 den sesongen. Eventyret var så vidt i gang.

Dagen etter, 28. januar 2002, tok hun steget øverst på pallen og vant sin første verdenscupseier i karrieren, i storslalåmrennet i Cortina d´Ampezzo. Endelig skulle det ta helt av.

22-åringen fra Bergen seilte opp som en gullkandidat til OL i Salt Lake City i 2002. Skulle Norge endelig få en kvinnelig verdensener, en profil på høyde med Kjetil André Aamodt og Lasse Kjus?

To år seinere, i mars 2004, la hun imidlertid opp bare 24 år gammel.

En lysende karriere var plutselig over.

- Hvor ble det egentlig av henne? spør sportssjef i norsk alpint, Claus Ryste, i intervju med Dagbladet i forbindelse med prosjektet «Kvinnemysteriet».

Skjebnen til Hofgaard Nilsen - som i dag heter Hofgaard Røsjø - er på mange måter veldig treffende for den største utfordringen i den mannsdominerte norske idretten.

- Ingen reagerte

Norge har hatt nok av store kvinnelige talenter, men altfor mange av dem har gitt seg tidlig før potensialet er nådd.

Stina Hofgaard Røsjø, som i dag er 39 år gammel, har levd 14 år utenfor idretten etter at hun ga seg som en av verdens mest lovende alpinister. Livet i dag er veldig bra, men i møte med Dagbladet reflekterer hun over hva som gikk galt.

- Jeg hadde ikke én samtale eller noen form for oppfølging da jeg valgte å slutte. Ingen reagerte. At det ikke var et system som fanget meg opp da jeg gikk fra å prestere bra til dårlig, har jeg tenkt mye på at er rart. Det opplevdes som om ingen stilte opp da jeg var i en sårbar periode og tok et vanskelig valg. Det har jeg vært lei meg for. Det er noe uforløst som ligger der. Jeg kunne omtrent ha skrevet ei bok om alt jeg ville ha gjort annerledes, både som utøver og trener, sier den tidligere norske alpinprofilen til Dagbladet.

- Snakket dere noe om det dere jentene i laget, da?

VERDENSTOPPEN: Stina Hofgaard Røsjø tok alpinverden med storm i starten av 20-årene og imponerte stort i verdenscupen. Så gikk det galt. Foto: NTB Scanpix
VERDENSTOPPEN: Stina Hofgaard Røsjø tok alpinverden med storm i starten av 20-årene og imponerte stort i verdenscupen. Så gikk det galt. Foto: NTB Scanpix Vis mer

- Overhodet ikke. Det var kanskje ikke den sterkeste lagfølelsen der på det tidspunktet. Det virket nesten som om trenerne var glad for å bli kvitt meg. Jeg skjønner ikke hvorfor, etter å ha investert så mye i en løper over så mange år, sier Hofgaard Røsjø.

- Det er også rart at vi som ga oss ikke har blitt kontaktet i etterkant for å lære av tilfellene. Det er viktig å lære av de «casene» hvor det ikke har fungert. Evaluering, tilbakemelding, oppfølging og tiltak er viktig. Da må man kommunisere godt mellom løpere og forbund. Jeg mener at det var strukturelle faktorer som ikke fungerte på denne fronten.

Til slutt fikk alpinesset nok.

- Hedda Berntsen ga seg på alpinlandslaget også rundt da. Hun var kjempefrustrert og kom med krass kritikk den gang, mens jeg trakk meg helt tilbake. Jeg orket ikke mer. Jeg hadde alpinsporten helt oppe i halsen. Det var noe som var feil den gang. Jeg håper og tror det er bedre i dag, sier 39-åringen.

- Vi var et bra lag med flere som hadde gode resultater. Andrine Flemmen og Trine Bakke hadde vært gode en stund. Så var det meg, Hedda og et par andre som var oppe i toppen. Så skjedde det noe rundt år 2002. Resultatene mine gikk nedover, samtidig som vi fikk nytt trenerteam.

Supertalentet

Tilbake til den gode, fruktbare tiden i alpinbakken:

SNAKKER UT: Stina Hofgaard Røsjø sitter på den røde løperen som hun aldri fikk gå på så mye som idrettstalentet tilsa. Nå forteller hun hvorfor hun ga seg 24 år gammel og hva norsk idrett kan lære av hennes sak. Foto: Nina Hansen / Dagbladet
SNAKKER UT: Stina Hofgaard Røsjø sitter på den røde løperen som hun aldri fikk gå på så mye som idrettstalentet tilsa. Nå forteller hun hvorfor hun ga seg 24 år gammel og hva norsk idrett kan lære av hennes sak. Foto: Nina Hansen / Dagbladet Vis mer

Stina Hofgaard Røsjø, som da het Hofgaard Nilsen, hadde et enormt talent i spesielt storslalåm og en skifølelse som svært få andre. Etter kjempesuksessen i 2001/02-sesongen seilte hun opp som en gullkandidat i OL i Salt Lake City, bare 22 år gammel.

- Jeg hadde en grunnleggende feeling for underlaget som jeg tror er medfødt. Jeg trodde karrieren skulle vare mye lenger enn den gjorde. Men da det begynte å gå dårligere, fant jeg ikke ut hva som var feil og det var veldig frustrerende, forteller 39-åringen fra Bergen.

- Både Andrine Flemmen og jeg hadde et favorittstempel i OL, men så tryna vi begge der. Sesongen etter begynte det å butte mer imot.

Dilemmaet

Hun studerte ved siden av alpinsatsingen. Før motgangen oppstod, valgte hun å begynne å studere ved siden av for å ha flere bein å stå på.

- Jeg begynte å tenke veldig mye. Det bør man ikke. Det er bare å kjøre på. Jeg begynte å spørsmålsstille om dette var meningen med livet og alt det der. Det blir for komplisert. Jeg hadde 200 reisedager i året, men få skirenn. Da må du også trives med den lange veien fram til rennene, sier Hofgaard Røsjø til Dagbladet.

- Frykten for å bli 30 år, uten gode nok resultater og noe økonomisk sikkerhet, var noe jeg tygde på. Derfor begynte jeg å studere ved siden av fra år 2000. Det var bevisst for å ha et annet ben å stå på. Så kan man diskutere om det var en smart strategi. Det er jeg usikker på.

- Hvorfor ikke?

GULLHÅP I OL: Etter å ha herjet i storslalåm i hele OL-sesongen 2001/02, var Stina Hofgaard Røsjø en gullkandidat i OL i Salt Lake City i 2002. Det gikk ikke etter planen. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet.
GULLHÅP I OL: Etter å ha herjet i storslalåm i hele OL-sesongen 2001/02, var Stina Hofgaard Røsjø en gullkandidat i OL i Salt Lake City i 2002. Det gikk ikke etter planen. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet. Vis mer

- For å lykkes som idrettsutøver, tror jeg du må gå «all in». Du kan ikke spørsmålsstille om dette er meningsfullt og om det er dette jeg vil bruke livet på. Da har du tapt. Har du noe å falle tilbake på, får du hele tiden et dilemma. Det er nok enklere om du bare har ett valg. Hvis du klarer å avfinne deg med at hele livet ditt er å være idrettsutøver, tror jeg det er bedre enn å ha noe ved siden av.

- For meg var det utfordrende å finne meningen med å trene, spise og sove. Jeg vet ikke om det var klokt å ha to bein å stå på for selve idrettskarrieren, men for min trivsel var det kanskje klokt.

- Jeg følte meg veldig alene

For Hofgaard Røsjø trivdes mindre og mindre som norsk landslagsutøver.

- Vi var et lag, men samtidig var vi ikke et lag. Å bygge en kultur og et godt samhold i laget, og være en del av en helhet, tror jeg er utrolig viktig for å oppnå gode resultater. Det var aldri noen som tok praten med meg om det da det begynte å butte litt imot, forteller 39-åringen.

- Vi må bygge opp et system som også fanger opp utøverne i de periodene det ikke går så bra. Da jeg sluttet, var det ingen avskjedssamtale med trenere eller ledere. Det var bare ett møte som jeg initierte. Jeg følte meg veldig alene.

Hun forstår lite av mangelen på kommunikasjon og oppfølging.

- Jeg klarer ikke å se grunnen til det. Jeg var tross på et lag hvor de brukte X antall hundre tusen på meg. Da må man gå «all in» også fra lagets siste. Motivasjon og trivsel var de to hovedfaktorene som gjorde at jeg la opp 24 år gammel.

ALENE: Stina Hofgaard Røsjø forteller at hun følte seg alene på det norske alpinlandslaget og at hun savnet fokus på trivsel, miljø og menneskets helhet. Foto: Nina Hansen / Dagbladet
ALENE: Stina Hofgaard Røsjø forteller at hun følte seg alene på det norske alpinlandslaget og at hun savnet fokus på trivsel, miljø og menneskets helhet. Foto: Nina Hansen / Dagbladet Vis mer

- Hva ville du ha gjort om du var din egen trener på den tiden?

- Jeg ville ha snakket med meg, for det første. Jeg ville ha jobbet med å bygge kulturen i laget og forstå hvert enkelt individ og hvordan de kunne bygge hverandre gode. Jeg ville ha jobbet mye mer med alt det som skjer utenfor skibakken. Jeg ville ha jobbet med det mentale og fulgt opp utøverne på en helt annen måte, sier hun.

- Når man har et lag, må man bygge teamet. Det er ikke gitt at tidligere idrettsutøvere er de beste til å gjøre hele den jobben. En ting er det tekniske og det faglige, men å bygge kultur og laget er også ekstremt viktig.

- I dag jobber jeg med organisasjonsutvikling i Schibsted. Vi kjører personlighetstester som gjør at man forstår de man samarbeider med. Alle er ulike. Det er helt avgjørende å forstå hverandres ulikheter og hvilke rolle hver enkelt har i laget. I tillegg er det viktig å sette felles mål i laget og skape en følelse av at man er en del av noe større og en helhet, sier 39-åringen.

- Jeg tror du kan dra mange paralleller til hvordan et godt selskap driftes til hvordan man driver et lag.

Trekker fram skijentene

Hofgaard Røsjø trekker fram det norske kvinnelandslaget i langrenn som et miljø og en gruppe som virkelig har lyktes både sosialt og resultatmessig.

- Der virker det som at langrennsjentene lykkes veldig godt. Noen der må ha gjort noe veldig riktig. Jeg kan ikke huske at vi hadde et eneste møte om spilleregler, felles målsettinger og slike ting fra min tid på alpinlandslaget. I arbeidslivet ellers er det helt vanlig med medarbeidersamtaler. Det gjorde vi aldri, sier bergenseren.

- Du må ta medarbeiderne dine på alvor. Det kan ikke være et enormt gap mellom strategi og mål på toppen og utøverne. Samspillet må fungere, og man må lære av de som er bedre enn seg. Vi var for eksempel aldri sammen med alpingutta. De gjorde det kjempebra, men vi lærte aldri av dem, selv om både gutta og jentene stortrivdes de gangene vi var på samling samme sted. Det var ingen form for samarbeid.

- Vi var vel bare fem-seks jenter på laget på den tiden. Vi var individer som holdt på med en individuell idrett, men reiste sammen 200 dager i året. Da må man gjøre som langrennsjentene gjør, å framsnakke hverandre og tenke lag framfor seg selv. Det blir tatt tak i, og de får støtte fra både lagkamerater og apparatet. Vi hadde ikke mental trener eller noe oppfølging på den fronten, sier Hofgaard Røsjø til Dagbladet.

HISTORISK DOBBELTSEIER: Stina Hofgaard Nilsen (t.v.) og Andrine Flemmen kosteseg med rødvin på Ristorante Pizzeria Mondello like ved flyplassen i München etter å ha sørget for en historisk norsk dobbeltseier i et verdenscuprenn i storslalåm i januar 2002. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet
HISTORISK DOBBELTSEIER: Stina Hofgaard Nilsen (t.v.) og Andrine Flemmen kosteseg med rødvin på Ristorante Pizzeria Mondello like ved flyplassen i München etter å ha sørget for en historisk norsk dobbeltseier i et verdenscuprenn i storslalåm i januar 2002. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet Vis mer

- Menn og kvinner tenker forskjellig. I arbeidslivet snakker vi om kjønnsbalanse og at kvinner må behandles på en annen måte enn menn. Det kan nok være noe der, at en mannlig trener ikke alltid forstår en kvinnelig utøver. Hvis det gjelder i arbeidslivet, gjelder det vel også i idrettslivet. Det handler om å ta de individuelle samtalene og forstå hver enkelt.

- Hadde jeg visst det jeg vet i dag, hadde jeg gjort mye annerledes i min idrettskarriere. Da hadde jeg tatt tak i alt dette selv. Utøveren har også et ansvar for å gi beskjed, men trenger også hjelp fra en trener om å tenke de riktige tankene og ta tak i de riktige tingene. Vi hadde i blant kvinnelige fysioterapeuter med oss. Jeg huskler det var veldig godt å få et avbrekk og snakke med dem. Det var godt å ventilere litt.

Trenerens svar

Erik Skaslien var Hofgaard Nilsens trener i 2002/2003-sesongen på verdenscuplaget. Konfrontert med Hofgaard Nilsens utsagn, svarer Skaslien følgende:

- Det er interessante refleksjoner. Så kan man spørre seg selv - har det noe å gjøre med at man begynte å ansette utlendinger i trenerapparatet rundt laget? Det kan ha vært en medvirkende årsak til at diaologene ikke ble som de skulle være. Språkbarrierer kan føre til usikkerhet.

- Samtidig føler jeg ikke at dette berørte meg. Jeg kjenner meg ikke helt igjen i det hun sier. Jeg synes vi hadde greie målsetninger og spilleregler. Alpint er en kompleks idrett der det er kort vei mellom suksess og fiasko. Det er sammensatt med både ytre og indre påvirkninger. Det er en stor utfordring for trenerteamet å få den rette kjemien. Da jeg var trener følte jeg at mye av det hun kritiserer var bra. Det gikk opp og ned, men samtalene var positive. Det tror jeg var mye fordi vi snakket norsk, sier Skaslien til Dagbladet.

Kritisk til dyrkingen av norske barn

Norsk alpint er kjent for å dyrke enere og lykkes med å få fram noen unike enere i verdenstoppen, men har ikke nødvendigvis den beste bredden. Det er i hvert fall slik lederne i det svenske alpinforbundet beskriver deres syn på norsk alpint overfor Dagbladet. Dyrkingen av enere passer trolig herrer bedre enn kvinner.

Hofgaard Nilsen kjenner seg igjen i den beskrivelsen og henviser til sine barn.

- Nå har jeg en 8-åring som har begynt å kjøre. Det er interessant å se at noen allerede i den alderen begynner å dyrke. Jeg er veldig overrasket over det. Noen er helt gærne og kjøper dyrt utstyr til barna og drar på treningsleirer til Østerrike fra de er bitte små. Jeg liker ikke det. Fokuset er feil, mener hun.

- Det er også interessant å se på det som skjer i skigymnas-alder, hvor det ikke virker å være plass til de som er litt bak de beste. Det er da de fleste faller av. Det er interessant å se på hva Sverige gjør der. Hvorfor Sverige lykkes bedre med kvinnene enn med herrene, aner jeg ikke.

- Kanskje den norske dyrkingen av enerne passer herrene bedre enn kvinnene - og motsatt i Sverige?

- Det tror jeg er en god refleksjon. En kvinnelig ener som blir løftet opp, blir kanskje ikke tatt like godt imot. Jeg mener det må være greit, så lenge eneren kan bidra til laget og være med på å løfte opp de andre.

- Slik som Marit Bjørgen har gjort i så mange år?

- Ja, hun er bare helt fantastisk. Vi har barn i samme barnehage. Marit har en helt unik personlighet. Det å hjelpe hverandre og jobbe sammen, er kjempeviktig.

Hyller tysk ordning

Da de dyktige norske alpinjentene ga seg altfor tidlig i starten av 2000-tallet skapte det en ond spiral som gjorde at de nye som kom opp, ikke hadde noen profilerte enere å lære av.

- Ja, og i tillegg ville noen utpregede profiler på laget gjort det enklere å trekke til seg dyktige trenere, sier det tidligere norske alpinesset.

Dagbladet har tidligere i denne serien presentert den tyske ordningen som er årsaken til at Tyskland lykkes bedre med kvinneidrett enn herreidrett. Den statlige støtteordningen og garantien om jobb eller utdanning med lønn etter idrettskarrieren gir idrettskvinnene den tryggheten de trenger.

- Det er ekstremt bra. Når du har holdt på med idrett i hele ditt liv, har du begrenset forståelse for hvilke kompetanse man besitter som kan brukes i arbeidslivet. Man trenger da hjelp og at noen kan fange deg opp. Å ha fokus på det underveis, slappe mer av og ha en tryggere hverdag og framtid, tror jeg er veldig bra, sier Hofgaard Røsjø til Dagbladet.

- Har du tenkt på hvordan livet kunne ha vært om du fortsatte som alpinist og bygde videre på det talentet du hadde?

- Ja, det har jeg tenkt og lurt på, hvis jeg hadde lyktes over en lengre periode. Da hadde jeg hatt et navn som gjorde at jeg ble invitert med på prosjekter.

Hun har ett klart fokusområde på hva hun mener bør løftes opp som idrettsutøver:

- Trivsel, trivsel, trivsel og trivsel. Det er så viktig om man skal lykkes og prestere. Jeg orket ikke tanken på å ta på meg skiene på åtte år. Nå har det heldigvis endret seg. Vi har hatt noen turer i Alpene, og jeg har barn som har enorm glede av å være i alpinbakken. Hele familien er med, og det er veldig givende, sier hun og innrømmer:

- Jeg savner å være skikkelig god i noe. Et råd til de som slutter, er å skaffe en hobby. Jeg har et gen i meg som gjør at jeg har lyst til å få skikkelig til ting. I en bedrift er du en del av mange. Jeg savner å være skikkelig god i noe og få den anerkjennelsen, forteller Stina Hofgaard Røsjø, som 22 år gammel var verdens beste storslalåmkjører i sine beste stunder.

DEBATT: Vidar Løfshus og Tomas Pettersson gjester Dagbladets langrennsprogram og snakker ut om tidligere feider sammen med programleder Øyvind Godø. Debatten stiger når Therese Johaug og ikke minst Petter Northug blir tema, mens Pettersson røper Sveriges spesielle syn på Heidi Weng. Løfshus og Pettersson slår også alarm om norsk kvinnelangrenn. Vid... Vis mer