Norges Skiforbud på gangen

Så langt i VM har du sett fire undeholdende, dramatiske og spennende skirenn. Alle i klassisk. Det er ingen selvfølge at det er slik. Og langt fra sikkert at det blir slik i framtida - fordi Norge har satt seg selv på gangen i FIS.

I de indre gemakker i FIS kjempes det en evig kamp om hvilken form langrenn skal ha. For et par dager siden gikk det tyske FIS-medlemmet Detlef Braun ut og antydet at det igjen var på tide å tenke på hva slags langrenn vi vil ha i framtida.

Braun sa rett ut at han ville gå inn for at klassisk ble borte for godt.

Forslaget har vært framme med jevne mellomrom helt siden Bill Koch enbeins-skøytet seg til litt heder men dessto mer berømmelse tidlig på 80-tallet.

Så langt har det egentlig aldri vært

noen fare for at klassisk skal bli borte.

Til det har Odd Martinsen vært for smart. Martinsen har ledet langrennskomiteen i FIS gjennom hele revolusjons-perioden de siste ti- tolv åra.

Han har fått mye kjeft. Særlig fra

nordmenn.

Fordi han har vært med på å innføre mye nordmenn har vært imot.

Det vil i praksis si alt.

Som for eksempel jaktstart, fellesstart og sprint.

Men innføringen av nye løpsformer har vært både nødvendig og strategisk riktig. Sporten trengte en ansiktsløfting. Og Thomas Alsgaards motstand mot

fellestart var ikke akkurat påtakelig her om dagen.

Men viktigere er det at innføringen av nye øvelser har reddet klassisk langrenn. I alle fall enn så lenge.

Ved å gi har Martinsen også fått.

På midten av 80-tallet var over 90 prosent av de internasjonale langrennstrenerne for at langrenn bare skulle bestå av skøyting. Hvem de snaue ti prosentene var, kan du tenke deg sjøl.

Og det var helt på nippet til at flertallet fikk det som de ville. På FIS-kongressen våren 1986 så det lenge ut til at langrenn ville gjøre som kombinert og skiskyting - kjøre alt i fristil.

Argumentene var lette å forstå:

Skøyting var den raskeste måten å gå på ski på.

Det var lettere å smøre og preparere ski for skøyting. Det ville bli mer rettferdige forhold.

Det var enklere å legge til rette traseer og løyper.

Én stilart krevde mindre byråkrati og et enklere regelverk.

Etter mye lobbyvirksomhet og hett skidiplomati klarte sterke skandinaviske krefter å hale i land 50/50-regelen som lever den dag i dag.

Men ingen hadde noen garanti for at ikke forslaget ville bli reist på ny - og vedtatt - ved neste korsvei.

Martinsen var en av flere som så

faren, og ville komme den i forkjøpet. Derfor kom forslaget om jaktstart på bordet. Tanken var å innføre en ny øvelse som samtdig bandt klassisk til programmet. Nordmennene så ikke akkurat lystig på nyvinningen. Kjeft og verbale ørefiker haglet over Martinsen både fra løpere, trenere og ledere.

Men jaktstart ble det - uansett hvor mye nordmenn klaget og kjeftet - og klassisk langrenn var i praksis reddet.

I alle fall for ei stund.

Siden har det kommet både sprint,

fellesstart og jaktstart over en dag. Alt møtt med protester fra norske krefter - som i sin tid også har vært imot alpint, vinter-OL, jentelangrenn, glassfiberski og V-stil i hopp.

Det er liksom ikke for ingenting at

Norges Skiforbund sørover i Europa

kalles Norges Skiforbud.

Det heter seg også at alt Norge er imot, blir bra.

I de samme kontinentale skinasjonene er det en utbredt oppfatning at Odd Martinsen og hans stemmeberettigede landsmann Odd Seim-Haugen skal ha brorparten av æren for at det i det hele tatt gås såpass mange klassiske skirenn som det gjøres i dag.

Nå har Martinsen gitt seg frivillig, mens Seim-Haugen ble skjøvet ut i en merkelig manøver regissert av ledelsen i Skiforbundet. Forbundet valgte å fremme sin egen leder som kandidat til FIS

Council framfor å la Seim-Haugen

fortsette, og det selv om et slikt kandidatur ikke ville medføre reell innflytelse og stemmerett.

Samtidig klarte svenskene å hindre at Vegard Ulvang ble valgt inn som leder av langrennskomiteen.

Dermed har Norge for første gang siden 1910 (!) ikke stemmerett i de organer der langrennets framtid skal formes.

Det er en ganske så småskummel

posisjon for et forbund som har så sterke meninger om hvordan langrenn skal

utøves, som Norge. At det ligger et

tilsynelatende bevisst valg bak den situasjonen Norge har satt seg i, at Skiforbundet bevisst har gitt fra seg makt - og

ansvar, virker ikke direkte gjennomtenkt.

Nå rekker neppe Detlef Braun å revolusjonere langrennssporten innen Norge igjen kan komme i posisjon.

Det skjer først i 2004.

Men med Norge på gangen kan det mobiliseres mye klassiskmotstand innad i FIS.

Kanskje så mye at strømmen til slutt blir for sterk å snu.