NRK-journalister arrestert i Qatar

Norsk dobbeltmoral

Norsk idrett sa ja til pengestøtte fra samme type autoritære regime som arresterte NRK-journalistene i Qatar. Dengang var det vi som drev med sportsvasking.

TILBAKE: NRK-journalistene Halvor Ekeland som sammen med Lokman Ghorbani ble arrestert i Qatar, møtte pressen etter ankomst på Gardermoen. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

NÅR toppledelsen i norsk idrett nå sender ut pressemelding om hvor sjokkerte de er over fengslingen av to NRK-journalister på jobb i Qatar, er det en bedrøvelig sein reaksjon:

- Disse opplysningene er rystende, sjokkerende og totalt uakseptable, sier idrettspresident Berit Kjøll i pressemeldingen, og understreker at «medienes frie stilling er ufravikelig».

Det er flott. Men like flott er det ikke at norsk idrett selv sist sommer vant OL-gull ved hjelp av penger fra et like undertrykkende arabisk styre i Qatars naboland Bahrain. Dengang var det vi som hjalp araberne med sportsvaskingen deres.

Og seinest for noen dager siden ikke sa noen ting da den autoritære OL-arrangøren Kina fikk hjelp av IOC-president Thomas Bach til å lage en pressemelding om at alt visstnok er i orden med den forsvunne tennisstjernen Peng Shuai.

For norsk idrett taler med to tunger når det gjelder forholdet til verdens mange autoritære regimer.

Uansett hvor sjokkerte de blir, gjelder det visst mest å beskytte sine egne interesser.

DET var derfor Erna Solberg-regjeringen våren 2017 fikset norsk idrett inn i et samarbeid med Kina for å skaffe stormakten flere OL-medaljer på hjemmebane.

Der og da var dette et samarbeid som kanskje kunne ha fungert slik idrett er ment å føre folk sammen. Nå som det kinesiske regimet er inne i en om mulig styggere autoritær utvikling, framstår idrettskoblingen enda tydeligere som et sidespor:

- Det må nå bli en slutt på å tildele store internasjonale mesterskap til land som ikke respekterer pressefriheten og ytringsfriheten, sier idrettspresident Berit Kjøll i dagens pressemelding.

Det er mildt sagt en brå vending fra en idrettspresident som altså for noen måneder siden i hemmelighet sa ja takk til det totalt undertrykkende Bahrain-regimets finansiering av den norske medaljekandidaten Kristian Blummenfelts OL-satsing.

Og sist helg unnlot å kommentere IOC-president Thomas Bach sjokkerende PR-jobb for de like autoritære kinesiske myndighetene.

MEN hvorfor er ikke den norske idrettsledelsen troverdige i slike verdispørsmål?

Det er et spørsmål de selv bør finne ut av, og svare på. Fra utsida framstår denne manglende konsekvensen mest som en følge av motstridende interesser og mangel på åpen debatt.

DA den sentrale idrettsledelsen i sommer sa ja til Kristian Blummenfelts private sponsoravtale med Bahrain-regimet, skjedde det uten noen behandling i idrettsstyret.

I beste fall ville avtalen blitt stoppet der, men det er ikke sikkert. De siste åra er den viktige verdidebatten nesten forstummet i norsk idrett:

  • Plutselig var det med arabisk sportsvasking, greit nok for oss. Bare våre utøvere fikk pengene, og Norge fikk OL-medaljene.

Ingen i idrettsbevegelsen protesterte.

NOE av grunnen til denne endringen er de egne olympiske ambisjonene til sentrale ledere. På kort tid har norsk idrett fått tre olympiske ledere. Kristin Kloster Aasen er kommet inn i IOC-styret som en av Tomas Bach sine viktigste medhjelpere, Astrid Uhrenholdt Jacobsen er blitt IOC-medlem som utøvernes representant, mens Berit Kjøll selv er valgt inn i styret til den europeiske olympiske komité (EOC).

Olympisk idrett er også preget av en autoritær ledelse. Kritiserer du Thomas Bach, er veien mot olympisk makt blokkert.

SLIK er det nærliggende å anta at den norske stillheten i flere internasjonale verdispørsmål om menneskerettigheter, skyldes disse idrettsledernes frykt for å utfordre denne olympiske makten. Om da ikke de norske lederne selv mener at det er best at idretten innordner seg autoritære regimer for å fungere som en slags upolitisk møteplass.

Altså at det å kunne leke med hvem som helst når som helst, er viktigere enn å stå opp for menneskerettigheter. Fordi en slik passivitet over tid sikrer at alle er med i idretten, og at den da kan fungere som en møteplass på tvers av politiske og kulturelle motsetninger.

DE som er organisert i bevegelser for disse rettighetene, ønsker som regel at vi skal gjøre begge deler.

Amnesty vil for eksempel ikke ha noen boikott av neste års fotball-VM i Qatar. De vil at denne anledningen skal utnyttes maksimalt for å gi en varig bedring av fremmedarbeidernes kår i landet.

Nå ser det ut som en svært vanskelig oppgave. For bare to uker kom den siste Amnesty-rapporten fra VM-arrangørene i Qatar under navnet Reality-Ceck 2021. Den var nedslående. Bare ett år før mesterskapet går sikringen av fremmedarbeidernes rettigheter i feil retning.

Det internasjonale presset holder ikke.

ARRESTASJONENE av NRKs journalister på jobb for å etterprøve slike alarmerende nyheter, fungerer i beste fall også som en realitetssjekk for norsk idrett. Nå er det opp til idrettsbevegelsen å skaffe seg ledere som følger opp verdispørsmål på en mer troverdig måte.

Seinest for en måned siden vedtok det ekstraordinære Idrettstinget en rapport om bevegelsens forpliktelser i internasjonale verdispørsmål. Rapporten var i realiteten en sterk kritikk av egen politikk, men akkurat det ville ingen snakke om.

Det nødvendige oppgjøret med norsk idrettens svik uteble.

HER har norsk fotball heldigvis vært ærligere etter at denne sporten sist vinter ble presset av egne supportere til å ta en grundigere debatt om Qatar-VM.

De siste månedene er det blitt jobbet godt inn mot både UEFA og FIFA om disse spørsmålene. Det betyr såvisst ikke at Norge er i ferd med å få gjennomslag også på toppnivå i internasjonal fotball. Der regjerer den mektige FIFA-president Gianni Infantino ut fra et helt annet langt mer personlig verdisett. For ham gjelder det mer å beskytte sportens økonomi:

- Jeg ser en den store utviklingen i Qatar, sa Infantino seinest i går i et intervju med CNN, og roste jobben han mente var gjort for å beskytte fremmedarbeidernes rettigheter:

- Selvfølgelig gjenstår det mye. Dette er en prosess. Men jeg tror vi kan si at uten VM og søkelyset det fører med seg, ville denne prosessen tatt mye lengre tid, tilføyde han, og oppfordret oss alle til å være mer positive når det gjaldt utviklingen i Qatar.

For i den stygge virkeligheten lar jo de aller største idrettslederne seg slett ikke stoppe av at to NRK-journalister blir arrestert hos VM-arrangøren deres.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer