MER ENN EN TAPT VM-FINALE: Idrettspresident Tom Tvedt (i midten bak) og hans styre mangler tillit i samtlige politiske partier. Det er i lengden ikke til å leve med for en folkebevegelse som norsk idrett. FOTO: Vidar Ruud / NTB scanpix
MER ENN EN TAPT VM-FINALE: Idrettspresident Tom Tvedt (i midten bak) og hans styre mangler tillit i samtlige politiske partier. Det er i lengden ikke til å leve med for en folkebevegelse som norsk idrett. FOTO: Vidar Ruud / NTB scanpixVis mer

Idrettsforbundet uten politisk tillit etter for mange dumme regninger:

Norsk idrett trenger en ny ledelse. Nå

En folkebevegelse er over tid avhengig av en bred politisk støtte.

NÅR Dagbladet nå avslører at et krisemøte i styret i Norges Idrettsforbund på seinhøsten i fjor i løpet av bare en dag ender med regning på nesten en flaske vin pr. deltaker, er det en grei anledning til å gjøre opp en helt annen regning:

  • Den sentrale ledelsen i folkebevegelsen norsk idrett kan ikke styre videre med et så stort underskudd på tillit fra resten av samfunnet.

Derfor er det best at styret selv ber om at det normale ledermøtet til våren blir omgjort til et ekstraordinært idrettsting. Da kan bevegelsen på vanlig demokratisk vis bestemme hvordan idretten best får rettet opp forholdet til storsamfunnet.

Akkurat det er egentlig en ganske enkel jobb, men den må altså gjøres så fort som mulig. For ingen er tjent med å ha en idrettsledelse som plages hver gang det er frislepp av gamle regninger på Idrettens Hus i Oslo, og som ikke klarer å overbevise de rundt om at det nå endelig er ryddet opp i gammel moro.

Slik har medlemmene i idrettsstyret blitt et problem for den samme idretten de alle år ut og år inn har jobbet så ordentlig og trofast for. Da er det heller ingen grunn til å tviholde på makten.

FOR hvorvidt dette stadige fokuset på tilsynelatende rare enkeltbilag er fortjent eller ikke, er etter hvert blitt et mindre viktig spørsmål. Denne debatten dreier seg ikke om tilstanden i norsk idrett, men muligheten til å sikre en fortsatt fornuftig drift av en samlet nasjonal bevegelse.

Der har kritikken mot idrettsledelsen vært drevet fram av mange ulike agendaer. Underveis hadde det vært klokt om de mange kritikerne hadde løftet blikket oftere fra regningsbunkene til de daglige resultatene i norsk idrett. De er faktisk enestående.

Lille Norge er de siste tiårene blitt verdensledende i toppidrett, men det helt spesielle er likevel den formidable kulturelle innflytelsen idrett i sin fulle bredde har fått i samfunnet vårt:

  • Aldri har flere unger begynt i idrettslagene enn nå.

I det siste er det jenteidretten som har styrket seg mest med klart størst vekst i nesten samtlige aldersgrupper. Det er et bra tegn på en bevegelse som stadig blir mer likestilt. Norsk idrett står som en internasjonal pioner i organiseringen av den leken som samler absolutt alle. Det er hovedårsaken til at den økonomiske støtten fra fellesskapet til idretten fra 2005 til nå har økt med formidable 43 prosent.

Idrett som folkelig norsk kultur har i denne perioden vokst seg sterkere enn noen gang. Det gjør det nødvendig å ha et helhetlig perspektiv også i kritikken av de sentrale lederne bak denne framgangen.

DA det sittende idrettsstyret ble valgt sommeren 2015, markerte det en stor seier for nettopp denne verdibaserte idretten. Norsk idrett framstod mer samlet enn på lang tid. Den unisone hyllesten av den ganske unge Rogalands-baserte Arbeiderparti-politikeren Tom Tvedt som ny president, var selve personifiseringen av en sosialt bevisst og sunn bevegelse med et tydelig samfunnsoppdrag.

Nå viser enkelte regninger at alt likevel ikke har vært like sunt. Det er sjeldent det i noen virksomhet. Selv om styret i Idrettsforbundet midt i tillitskrisen altså ba om juling ved å bestille for mange vinflasker på seminarbesøk på konferansesenteret med det i denne sammenhengen svært upassende navnet «Smakfulle Rom», er det viktig å holde fast på at denne regnskapsgjennomgangen ikke dreier seg om noen som helst ulovlige økonomiske forhold i ledelsen av norsk idrett.

Bare dårlig skjønn og et mer og mer klønete politisk håndverk.

FOR mens alle regnskap fra Norges Idrettsforbund underveis er blitt sjekket og godtatt både av kulturdepartementet og skattemyndighetene, har den valgte ledelsen i denne folkebevegelsen helt unødvendig mistet tilliten i samtlige politiske partier. Det som våren 2016 begynte som en tildels personlig konflikt mellom kulturminister Linda Hofstad Helleland og idrettspresident Tom Tvedt, er blitt en fastlåst situasjon:

  • Det er denne gjennomgående mangelen på tillit til styret i Norges Idrettsforbund blant alle de politiske partiene som gjør det klokt å avholde et ekstraordinært ting.

En solid driftet folkebevegelse som med god grunn stadig er blitt rausere finansiert av fellesskapet, kan ikke tillate seg å være i langvarig konflikt med regjering og storting. Det vil bryte de felles rammene for det nasjonale idrettsarbeidet.

IRONISK nok er det en fordel for idretten at denne konflikten ikke har utviklet seg til et partipoltisk spill. Idrettsbevegelsens sosiale kraft Norge rundt har de siste drøyt 70 årene basert seg på at den er politisk nøytral. Det har gjort at både den lokale og statlige satsingen har økt helt uavhengig av hvilke partier som sitter med makten.

De partipolitiske skillelinjene i Stortinget har gått på selve finansieringformen; konkret hvorvidt de statlige bidragene skal komme fra spillmonopolet til Norsk Tipping. Først nylig er nytten av en samlet idrettsbevegelse blitt utfordret av Venstre som har fått regjeringen til å bevilge penger til et nytt privat idrettsforbund for de uorganiserte.

Selv om Venstre eventuelt blir med i regjeringen og overtar kulturdepartementet, er det svært lite trolig at det blir noe politisk flertall for å ødelegge den organiseringen som har gjort idretten til et så viktig sosialt verktøy i samfunnet vårt.

Men nettopp fordi norsk idrett forblir et felles anliggende, kan ikke idrettsbevegelsen stort lenger fungere med en ledelse som både er splittet internt og mangler fellesskapets tillit.