Fotballjentene i VM

Norsk kvinnefotballs framtid ligger i landslagene. Sats på dem!

VM i Frankrike er en kjempesuksess som vil lede til debatt om norsk kvinnefotballs framtid. Når den tid kommer er det viktig å ta økonomiske kloke valg.

DETTE ELSKER NORGE: Det er sånn norske TV-seere og idrettsvenner vil se kvinnefotballen, glad og suksessrik på den internasjonale arenaen. Når Norge vinner skapes det interesse og fellesskap. For å bygge opp norsk kvinnefotball bør man starte på toppen, med landslagene. Foto: NTB/Scanpixa
DETTE ELSKER NORGE: Det er sånn norske TV-seere og idrettsvenner vil se kvinnefotballen, glad og suksessrik på den internasjonale arenaen. Når Norge vinner skapes det interesse og fellesskap. For å bygge opp norsk kvinnefotball bør man starte på toppen, med landslagene. Foto: NTB/ScanpixaVis mer

NIVÅET ER MANGE hakk opp, FIFA tar det endelig på alvor, forholdene er tilrettelagt og publikum i ti tusentall skaper stemning i byer og på arenaer fordi de liker det de ser. VM i Frankrike er kvinnefotballens lenge etterlengtede gjennombrudd på den internasjonale arenaen.

Hva det vil føre til i et land som Norge sier seg selv.

ADA HEGERBERGS ORD på hvorfor hun ikke ønsker å spille for Norge vil representere en side i den kommende debatten. Tilhører du den fraksjonen er utgangspunktet at absolutt alt må bli bedre. For når ingenting er riktig betyr det at alt er galt.

Jeg tror ikke det står så dårlig til.

Basert på det som har skjedd med kvinnelig landslagsfotball i Norge siden EM-havariet for to år siden, vet jeg at det ikke står så dårlig til.

DERMED IKKE SAGT at norsk kvinnefotball har alt på stell. Så langt derifra. Det er fortsatt store mangler. Det er fortsatt enorme forskjeller. Men å løpe til bordet med ei kravliste herfra til fullfinansierte treninger på dagtid for alle spillere og lag i Toppserien, er ikke veien å gå.

Å si at jentene skal ha det som gutta – med argumenter som at jentene spiller alle internasjonale sluttspill, gutta spiller ingen, eller at LSK kvinner går til kvartfinale i Champions League mens Rosenborg sliter med å ta poeng i Europa League – vil inntil veldig mange år inn i framtida være å skyte hele debatten i filler.

AT DET VIL dreie seg om penger er likevel en selvfølge. Det dreier seg alltid om penger. Om for lite penger. Om midler som ikke strekker til. Om penger vi ikke har. Om jente-avtaler som er mikroskopiske i forhold til de avtalene gutta evner å signere. Men det må ikke bli pengene kvinnefotballen ikke har, får eller kan få som blir stridstemaet når kursen videre skal bygges på det som allerede er en opptur i Frankrike.

Skal norsk kvinnefotball komme videre må vi snakke om de pengene vi har og som realistisk kan skaffes til veie gjennom nye og eventuelt forbedrede sponsorater.

Skal norsk kvinnefotball bli konkurransedyktig må debatten handle om å få best mulig kvinnefotball ut av de pengene som er der.

MANGE VIL HA en stor klubbsatsing, og jeg skjønner det. Espelund-utvalget, nedsatt for å finne løsninger som kan bedre kvaliteten, påpekte også viktigheten av å gjøre kvinnefotballen til en jobb på dagtid. Men de pengene finnes ikke i klubbene per dato, og SKF-avtalene som er inngått de to siste åra er heller ikke i nærheten av å kunne bidra til finansieringen av et slikt prosjekt.

Å RETTE SKYTSET mot NFF vil derfor være meningsløst av to grunner. 1) Fordi midlene ikke finnes på Ullevaal Stadion. 2) Fordi det ikke er fotballforbundets ansvar å finansiere klubbene. Men det er gratis å enes om å gjøre Toppserien mer konkurransedyktig, og den prosessen, som handler om å redusere ligaen fra tolv til ti lag, er heldigvis påbegynt.

Det neste steget må være å kutte to lag til.

SKAL NORSK KVINNEFOTBALL kapitalisere på det vi nå ser i Frankrike tror jeg Norge kvinner A med alle de aldersbestemte underleverandørene bør være det prioriterte satsingsområdet de neste åra. Vi må bygge interessen fra toppen og ned. Ikke fra bunnen og opp.

Det er laget vi nå følger i Frankrike som skaper nasjonal interesse.

Lillestrøms CL-kvartfinale mot Barcelona, uavhengig av den sportslige prestasjonen, er dessverre ikke i nærheten.

STYRES SATSINGEN MOT landslagene og de beste spillerne vil vi gjennom å legge forholdene til rette for de få, forhåpentligvis få flere spillere ut til klubber og ligaer med større økonomisk bærekraft enn det som er tilfellet i Toppserien. Det vil gjøre kvinnelandslaget bedre.

BLIR KVINNELANDSLAGET BEDRE begynner ballen å rulle. Bedre lag gir bedre resultater i sluttspill. Bedre resultater gir høyere TV-tall og større interesse. Og høyere TV-tall og større interesse vil øke mulighetene for avtaler og sponsorater, som igjen vil hjelpe økonomien i norsk kvinnefotball.

Jeg skjønner at dette ikke stemmer med klubbenes ønsker.

I Toppserien vil man selvfølgelig ha midler til å leve ut sine egne drømmer og ambisjoner.

Men de pengene finnes dessverre ikke.

Skal de noen gang komme må kvinnefotballens gjennombrudd i Frankrike brukes til å tenke gode langsiktige tanker.