RETT BAK: Karsten Warholm leverte enda et toppløp og fulgte Kyron McMaster nesten helt inn under Diamond League-finalen på 400 meter hekk. FOTO: AFP/ Fabrice COFFRINI
RETT BAK: Karsten Warholm leverte enda et toppløp og fulgte Kyron McMaster nesten helt inn under Diamond League-finalen på 400 meter hekk. FOTO: AFP/ Fabrice COFFRINIVis mer

Karsten Warholm friidrett

Norsk sensasjon: Denne suksessen varer lenge

Karsten Warholm var kanskje sliten etter feiringen av VM-gullet. Men ikke mer enn at han løper fortere enn noen gang.

DEN internasjonale friidretten tok en tidlig sesongavslutning i kveld med finalen i prestisjeturneringen Diamond League. 2017 ble såvisst ikke noe år i rekordenes tegn. Jevnt over er friidretten målt ut fra resultatlistene i tilbakegang, men det er en ønsket og fin utvikling på vei mot en renere sport.

Det er her det er blitt plass til en norsk sensasjon. Karsten Warholm er plutselig kommet inn som sportens nye posterboy. Den spontane «Skrik-imitasjonen» etter VM-gullet forleden spredde seg i medier verden rundt. I utgangspunktet forblir det et øyeblikk der og da. Noen sekunders glede fra en vinner som ennå ikke er vant til å vinne; den typen overraskelser som egentlig bærer all mulig konkurransesport. Den enkle sannhet at alt er mulig bare du vil det nok.

Men var det mulig å ta det spontane videre til noe fint som varer?

DETTE løpet i Zürich var første test på akkurat det. Og forsiktig sagt:

  • Med ny norsk rekord på 48.22 og andreplass bestod Karsten Warholm testen.

Bare på noen sommeruker er statusen hans blitt totalt endret fra et ungt håp i et norsk nisjemiljø til noe så eksklusivt som en av svært få norske verdensmestere i den aller mest klassiske idretten.

Når du i tillegg tilsynelatende fikser også alt annet enn å løpe fort, kan det være lett å rote bort sporten i blitzregnet. Det finnes jo muligens morsommere ting i livet til en 21-åring enn 400 meter med hekk, og hva da med drivstoffet for en som i de siste stevnene har dratt fra konkurrentene som om han løp på ren lykkespeed?

Det var der fortsatt.

KARSTEN WARHOLM og trener Leif Olav Alnes finner sikkert gode fysiologiske grunner for at den gode VM-formen har holdt seg ennå et par uker. Slike evalueringer er alltid nødvendige, men kanskje aller viktigst etter en sesong der alt har stemt. For hvordan var det mulig å holde både konkurranseinstinktet og kroppen så sterk så lenge?

Sett utenfra er det i hvert fall en bra forklaring:

  • Gleden over å kunne leke og løpe bobler rundt dette paret:

. Sånt er vel til å forvente fra en ung utøver med sensasjonell framgang, men svært imponerende fra en gammel trener som har vært med på det meste i friidretten.

Skjønt har han egentlig det?

FOR nå framstår Karsten Warholm som en løper vi ikke har sett maken til siden Grete Waitz og Ingrid Kristiansen dominerte langdistanse hos jentene gjennom hele 1980-tallet. Vebjørn Rodals 800 meter gull i OL forblir som isolert prestasjon det største, men Karsten er kommet fram så ung at han har sjansen til å få en mye lenger karriere.

Vanligvis gjelder det å være varsom med slike sammenligninger etter bare et par fantastiske måneder med stadig nye høydepunkt, men «forsiktig» er ikke ordet for å beskrive Karsten på friidrettsbanen.

DET var derfor han raste ut av startblokkene nok en gang i kveld i Zürich, og etter første sving egentlig plukket OL-mester Kerron Clement ut av konkurransen.

Sist gang du så denne amerikanske veteranen var i et NRK-intervju dagen etter Karstens VM-bragd. Der forsikret Clement oss om at han fortsatt var verdens beste på 400 meter hekk. Det var han ikke.

For Karsten Warholm forblir verdensmester, selv om Kyron McMaster; en 20-åring fra Jomfruøyene, for anledningen var sterkest i spurten og vant premiepotten på 400 000 kroner.

MCMASTER har årsbeste på distansen. Han ble disket under VM, og kommer sikkert til å bli en lei motstander for jevngamle Karsten i år framover.

Men det er den konkurransen som er det viktigste. For friidrettsverdenen var Karsten Warholm en posterboy der og da, men for norsk friidrett vil han bli verdensstjernen lenge.

Finere kan vi nesten ikke få det i en fornem idrett.

FOTNOTE: Filip Ingebrigtsen stoppet fullstendig opp på nest siste langside på 1500 meter. Det skyldtes sykdom i oppkjøringen til denne finalen, og trenger ingen annen forklaring. Med VM-bronsen står han uansett igjen med sin andre sesong på rad i verdenseliten.