ALARM, ALARM! Skilegenden Frode Estil er en av mange som advarer mot en stadig mer klassedelt norsk skisport. Det er til å løse om visjonene blir store nok. Akkurat som Estil selv var en mester på å reise seg hver gang han snublet underveis. FOTO: REUTERS/Kai Pfaffenbach
ALARM, ALARM! Skilegenden Frode Estil er en av mange som advarer mot en stadig mer klassedelt norsk skisport. Det er til å løse om visjonene blir store nok. Akkurat som Estil selv var en mester på å reise seg hver gang han snublet underveis. FOTO: REUTERS/Kai PfaffenbachVis mer

Klasseskille norsk skisport

Norsk skisport snubler inn i et nytt klasseskille. Legenden slår alarm

Norsk skisport blir stadig mer en bevegelse forbeholdt de med god økonomi. Det er en dårlig utvikling. Bare spør skilegenden Frode Estil.

STAVANGER (Dagbladet): Det er en snikende følelse i Ski-Norge at noe ikke så bra er på gang. Mer og mer blir enkelte av de syv grenene i Norges Skiforbund dominert av unger fra urbane strøk.

Endringen er tydeligst i langrenn der tyngdepunktet i rekrutteringen er i ferd med å flytte seg fra Trøndelag til Oslo-området, og da gjerne til de penere strøkene av byen. Dess dyrere og mer klimautsatt skisporten er blitt, dess mer homogen er køen av ungene som får sjansen til å være med.

Før skitinget starter i Stavanger i dag, nærmer denne historien seg fortellingen om Snøhvit og de syv skilekene.

Og det hvite, rike og tilsynelatende vellykkede , gir ikke automatisk en lykkelig fortsettelse for nasjonalsporten i et stadig mer kulturelt mangeartet norsk samfunn.

SELVSAGT er det grenser for hvor raskt en tradisjonsbundet idrett som ski vil endre seg. Barrierene er høye med stikkord som antall ski, staver og støvler, dyr smøring, enda dyrere heiskort og lang vei til snøen. Brede, hverdagslige og vante norske skileker som alpint, langrenn og ulik frikjøring, krever både omfattende utstyr og logistikk for de som har lyst.

De virkelige begrensningene ligger i mer enn økonomi. Det blir en stor kulturell tilpasning for familier uten egen skitradisjon å følge opp de nye ungene som den mest endringsvillige skisporten klarer å få med.

Derfor er det bare å komme i gang.

SKISPORTEN vil mene at den har gjort akkurat det. Dette er det miljøet som er kommet lengst i norsk idrett når det gjelder å organisere bytte av brukt utstyr. Alle de lokale byttedagene hver høst er et flott bidrag til å dra ned kostnadene for hver enkelt familie.

I tillegg fungerer skiklubbene ofte som en varm, menneskelig sosialsentral med øye og ører for de ungene i nærmiljøet som trenger ekstra hjelp for å få leke på ski.

SÅ LANGT, SÅ BRA. Problemet for norsk idrett er at vi har fått et vedvarende problem med en stor andel unger som kommer fra fattige familier.

Dette skillet er det mulig å se på de yngre landslagene i håndball og fotball med flere helt blendahvite norske lag selv i det som virkelig er flerkulturelle idretter.

For eliteidretten er det en utfordring i seg selv. Men det virkelig store problemet er at tusenvis av barn og unge landet rundt litt etter litt blir ekskludert fra selv leken. Opp gjennom tenårene glir de unna den organiserte idretten.

DETTE gjelder spesielt Oslo der årskullenes ulike idrettsdeltakelse henger tett sammen med familiens totale inntekt.:

I ett av skisportens aller sterkeste rekrutteringsområder, er altså skaden allerede skjedd. Og den er på vei flere steder i landet.

Konturene av en slik klassedelt idrettsbevegelse er selvsagt uholdbar for alle som tror på kraften av sport som sosialt verktøy. Altså akkurat som den naturlige, gode refleksen som får de voksne i de enkelte lokale skiklubbene til å sørge for at flest mulig uansett økonomi likevel får sjansen til å være med.

I TILLEGG er det noen grunnleggende utfordringer i ski som organisert lek som bygger murene rundt sporten stadig høyere. Foreldrenes ambisjoner på vegne av ungene er blitt så høye, at bare det beste utstyret er godt nok

Seinest i våres slo langrennslegenden Frode Estil alarm i Nord-Trøndelag. Som lektor på skigymnaset i Meråker har han de siste årene fulgt utviklingen tett, og han liker ikke det han ser. Under årets junior-NM på Steinkjer var det bemerkelsesverdig mye støtteapparat rundt de unge løperne. Det er en ressursbruk som i seg selv stenger:

- Jeg har sagt det ved tidligere anledninger også; langrenn er dessverre i ferd med å bli en kostbar idrett. Det er en utvikling man skal passe seg for, sa Estil til lokale Trønder-Avisa.

Estil er redd for at sporten vil oppleve det samme som alpint. At terskelen blir farlig høy med en rekruttering begrenset av økonomi og geografi.

årets skiting er akkurat det en felles utfordring. Norsk skisport er delt i syv grener; alpint, hopp, langrenn, kombinert, telemark, freestyle og friski. Grenenes utbredelse og ressurser er svært forskjellige, men målet det samme. Mange, gode og glade skiløpere.

Kanskje er disse ambisjonene rett og slett for små sett i forhold til skisportens ekstreme popularitet de siste årene? Vi snakker jo om selve nasjonalidretten som er så typisk norsk, at den burde favne så bredt som mulig. Hadde visjonen i stedet vært skiglede for alle, måtte bevegelsen sett mer selvkritisk på misforholdet mellom eget kostnadsnivå og mulig samfunnsoppgave.

Enn så lenge går det visst an å lure seg til å tro at Snøhvit er frontfigur bra nok for norsk skisport.

Men hun holder bare for dvergene. Ikke for de syv skilekene.