GOD NOK PÅ TV: I et TV-drama blir det naturlig å se Ane Dahl Torp som hovedtrener for et av guttas elitelag. Når skal virkeligheten komme etter? FOTO: Tore Meek / NTB scanpix
GOD NOK PÅ TV: I et TV-drama blir det naturlig å se Ane Dahl Torp som hovedtrener for et av guttas elitelag. Når skal virkeligheten komme etter? FOTO: Tore Meek / NTB scanpixVis mer

Kvinnelig trenere i fotball

NRK lurer deg: Helena må få seg et guttenavn for å beholde jobben

Det som skjedde med spillerne fra fotballhistoriens to beste norske landslag, er bare flaut.

som Ane Dahl Torp spiller rollen som trener for Varg IF i guttas Eliteserie med så stor troverdighet at NRK-dramaet «Heimebane» framstår som hvilket som helst drama fra hverdagen i norsk fotball, er det vanskelig å forstå at dette såvisst ikke er noen reality-serie. Damer som trenere for herrelag er jo knapt norsk virkelighet i det hele tatt.

Nettopp det er flaut for norsk fotball som internasjonal pioner for en likestilt sport, og det er dumt for den kvalitetsmessige utviklingen av den desidert største idretten vår.

Selvsagt er kvinner som trenere for herrelag en ubrukt ressurs. For når noen ikke spesielt fotballsmarte supportere i TV-serien kritiserer Torps rollefigur Helena Mikkelsen for manglende villskap på sidelinja, er det et speilbilde av den historiske debatten rundt Marit Breiviks reflekterte og sindige trenerstil på sidelinja hos håndballjentene.

Du husker kanskje hvor ofte Breivik før VM -og OL-gullene begynte å strømme inn, ble kritisert av mannlige TV-kommentatorer for den uvante roen sin under kampene. Da det etter hvert ble åpenbart at knapt noen norsk trener var så faglig dyktig som henne, ble det til slutt stille også i kommentatorboksene. I det minste om det spørsmålet.

Nå er det ikke stillhet norsk fotball trenger. Hvilken stil som tilfører sporten mest kvalitet, er i det minste til å diskutere.

Problemet er bare at hos oss tar vi det for gitt at vi gutta vet best om fotball, og velger nesten alle våre trenere og ledere deretter.

ANNERLEDES går det ikke an å forklare den slående mangelen på kvinner i ledende posisjoner i norsk fotball både lokalt og nasjonalt. For om den bevisste Ane Dahl Torp i virkelighetens verden kunne kreve at TV-karakteren hennes ikke ble gjort unaturlig myk for å tilpasses seernes forventning om et tradisjonelt kjønnsmønster, kan ikke like bevisste og faglig dyktige kvinnelige fotballtrenere kreve noe som helst på fotballens arbeidsmarked:

  • De blir i utgangspunktet hverken sett eller vurdert.

Også her kjører norsk idrett for halv maskin, mens vi gutta i ulike maktposisjoner kniper øynene sammen for ikke å få med oss den sjenerende virkeligheten. Etter flere tiår med erfaring og skolering av kvinnelige fotballspillere på et internasjonalt toppnivå, er denne manglende prioriteringen av jenter i leder -og trenervervene et opplagt misbruk av ressurser.

For hvorfor skal ikke fotballen vår ledes av kvinner like naturlig som resten av landet styres ved hjelp av begge kjønn?

NETTOPP det svaret bør hele fotballsporten tvinge seg selv til å gi. I mellomtida skal dere få to eksempler på den åpenbare ubalansen i kjønnsfordelingen.

I norsk fotballhistorie er det jo to landslagsmiljøer som rent kvalitetsmessig stikker seg ut. Det er epoken da herrelaget var synonymt med kjælenavnet «Drillos» som under Egil Olsen og etter hvert Nils Johan Semb var i to VM-sluttspill på rad på 90-tallet, og kvinnelaget som under Per Mathias Høgmo tok OL-gull i 2000.

LAGET MOT BRASIL VM 1998: Eventyrkampen som endte med 2 - 1 seier og videre VM-spill. Spillerne fra dette landslaget har seinere bestemt mye i norsk fotball. FOTO: Erik Johansen/Scanpix.
LAGET MOT BRASIL VM 1998: Eventyrkampen som endte med 2 - 1 seier og videre VM-spill. Spillerne fra dette landslaget har seinere bestemt mye i norsk fotball. FOTO: Erik Johansen/Scanpix. Vis mer

Begge disse lagene var preget av spillere med god forståelse for fotballens taktiske elementer. Suksessen var jo nettopp basert på en annerledes, systematisk spillestil som krevde mer enn vanlig oppmerksomhet og disiplin fra samtlige på banen.. De kravene i seg selv dannet en meget bra skole for disse landslagsspillerne for seinere å ta på seg lederoppgaver i sporten.

Men elevene fra denne norske skolen har fått vidt forskjellig behandling på arbeidsmarkedet på hjemmebane.

SJEKKER du hvordan det gikk med troppen fra guttas VM-kamp mot Brasil i 1998 mot historiene til jentene som spilte OL-finalen mot USA, er det åpenbart at norsk fotball er forblitt en guttegreie.

Fra Drillos siste jubelår kommer sentrale lederskikkelser i norsk fotball som RBK-sjef Stig Inge Bjørnebye, Fotballforbundets utviklingsstrateg Dan Eggen, trenerprofilene Ståle Solbakken, Ole Gunnar Solskjær, Henning Berg og Kjetil Rekdal, TV-kommentatoren Mini Jakobsen og den dyktige toppklubb-byggeren Jostein Flo som har forandret Drammen fra en grå stasjonsby til et hovedspor i toppfotballen vår.

Egentlig kunne hver eneste av spillerne fra denne troppen spasere inn til en toppjobb i fotballen Norge rundt. Seinere har jo dette vært generasjonen som langt på vei har satt premissene for hvordan norsk fotball skal driftes.

GULLJENTENE FRA SYDNEY-OL: Suksessen holdt ikke til å få ledende posisjoner i norsk fotball, men navnene er til å huske. Bak fra venstre: Ragnhild Gulbrandsen, Marianne Pettersen, Margunn Haugenes, Monica Knudsen, Unni Lehn, Hege Riise, Gøril Kringen og Dagny Mellgren. Foran fra venstre: Silje Jørgensen, Solveig Gulbrandsen, Anita Rapp, Christine Bøe Jensen, Ingeborg Hovland, Bente Nordby, Kristin Bekkevold, Gro Espeseth, Bente Kvitland og Brit Sandaune.
FOTO: Erik Johansen / NTB scanpix
GULLJENTENE FRA SYDNEY-OL: Suksessen holdt ikke til å få ledende posisjoner i norsk fotball, men navnene er til å huske. Bak fra venstre: Ragnhild Gulbrandsen, Marianne Pettersen, Margunn Haugenes, Monica Knudsen, Unni Lehn, Hege Riise, Gøril Kringen og Dagny Mellgren. Foran fra venstre: Silje Jørgensen, Solveig Gulbrandsen, Anita Rapp, Christine Bøe Jensen, Ingeborg Hovland, Bente Nordby, Kristin Bekkevold, Gro Espeseth, Bente Kvitland og Brit Sandaune. FOTO: Erik Johansen / NTB scanpix Vis mer

Det gjorde aldri OL-mesterne selv om årene etterpå har vært perioden der norske kvinner i kraft av sin stadig høyere utdannelse ellers i samfunnet naturlig har overtatt mange av de mest interessante jobbene. Spillerne på Høgmos lag var i utgangspunktet like taktisk og sportslig kvalifisert som gutta fra Drillos. Dessuten har mange av disse jentene vært opptatt av å jobbe videre i fotballfaget. Det har likevel helst stoppet i de mindre oppgavene i krets og forbund, og selvsagt nesten utelukkende som trenere for damelag. Bare Gøril Kringen fikk slippe til som assistent for Ranheim i guttas 1.divisjon.

Det skjedde i 2012, og ble dengang feiret som et gjennombrudd for kvinner i fotballedelse. Men effekten av det å bryte en kjønnsbarriere fikk ingen langvarig applaus. Forsøket var over etter ett år.

FORLEDEN skrev OL-mester Margunn Haugenes et tankevekkende innlegg om hvorfor hun aldri ville sagt ja hvis hun ble spurt om å bli trener for et topp herrelag.

- Hadde jeg gått inn en slik jobb, ville det ikke vært godt nok å være like god som mine mannlige kollegaer. Jeg måtte vært vanvittig mye bedre og jeg hadde ikke hatt muligheten til å gjøre noen feil, forklarte Haugenes det negative svaret sitt, og fortsatte:

- Det er ikke en spillergruppe i Eliteserien som er klar for en kvinnelig hovedtrener, og hvem ønsker å jobbe under slike forutsetninger? Jeg tror ikke det er noen kvinner som har lyst å trene et herrelag i Eliteserien slik som premissene er akkurat nå. Det handler ikke om kompetanse eller erfaring, men om inngrodde fordommer og holdninger som tar tid å endre.

FEIL FORNAVN: Som jente har aldri dyktige Margunn Hugenes fått sjansen til å trene et topp herrelag. Det er nok en bortkastet ressurs for norsk fotball. FOTO: Alf Ove Hansen / SCANPIX
FEIL FORNAVN: Som jente har aldri dyktige Margunn Hugenes fått sjansen til å trene et topp herrelag. Det er nok en bortkastet ressurs for norsk fotball. FOTO: Alf Ove Hansen / SCANPIX Vis mer

MED sin lange profferfaring, OL-gullet, master i idrett, høyest trenerutdanning og en solid trener-cv, er Margunn Haugenes mer enn kvalifisert for en slik jobb. Likevel er det eneste hun er sikker på, det triste faktum at hun forlengst ville ha blitt spurt om fornavnet hennes hadde vært Magnus i stedet for Margunn.

Det er virkeligheten når jentenes toppserie starter i dag, men det ser bare ikke slik ut på søndagskveldene der Helena Mikkelsen sjauer rundt med de beste fotballgutta på et så naturlig vis at NRK på noen få episoder har vent oss til å tro at det er sånn det skal være.

Men sånn er det jo ikke. Når det gjelder akkurat denne hjemmebanen, kommer en Helena alltid til kort i jobbkonkurransen mot en Helge.

Selv om vi vet at akkurat det valget bare er flaut for fotballen vår.