SUVEREN: Marit Bjørgen løfter norsk idrett til en overraskende seier på verdensrankingen. Nå er hennes karriere over. Da gjelder det å ta vare på den idretten som har gjort det mulig for henne å vinne så mye. FOTO: Hans Arne Vedlog/Dagbladet.
SUVEREN: Marit Bjørgen løfter norsk idrett til en overraskende seier på verdensrankingen. Nå er hennes karriere over. Da gjelder det å ta vare på den idretten som har gjort det mulig for henne å vinne så mye. FOTO: Hans Arne Vedlog/Dagbladet.Vis mer

Norge ranket som verdens beste idrettsnasjon

Ny norsk seier forbauser verden: - De lærer ikke barna sine å vinne

Holder førsteplassen i internasjonal prestisjeranking

DEN norske idrettsframgangen fortsetter å forbløffe utlendingene. Etter at Norge vant vinterlekene i Pyeongchang i februar, har suksessen gått videre i mars:

  • For første gang er Norge ranket som verdens beste idrettsnasjon to måneder på rad.

På den anerkjente rankinglista til britiske «Greatest Sporting Nation» vant Norge sist måned klart foran USA, med Tyskland, Nederland, Italia, Sveits, Russland og Frankrike på de neste plassene.

I mars hentet norske utøvere inn 9,7 prosent av alle poengene som dette fagnettstedet deler ut på bakgrunn av resultatene i 82 ulike idrettsgrener. Det er oppsiktsvekkende selv i den normalt sterke norske vintersesongen med verdenscupavslutning i alle skiidrettene.

Norge kommer selvsagt ikke til å vinne sammenlagt til slutt i 2018, men vi ligger igjen an til å bli kårets som verdens fremste idrettsfolk. Eller som britene karakteriserer oss etter denne overraskende seieren sist måned:

- De fantastiske nordmennene. Det går ikke an å betegne en nasjon med bare fem millioner innbyggere som holder stand mot mektige USA, på noe annet vis, skriver Greatest Sporting Nation under tittelen «Den norske verdensdominansen fortsetter».

Det er i overkant flotte ord for et lite folk som liker å speile seg i andres oppfatning av oss.

Da får vi i hvert fall håpe at vi mer og mer forstår hvorfor toppidretten vår konkurrerer så bra internasjonalt.

UNDER vinter-OL i Pyeongchang forleden hyllet medier verden over den særegne norske tilnærmingen til eliteidrett. To tydelige trekk ved Norge ble særlig trukket fram. Det første var en ekstremt bred barneidrett med lavt konkurransepress; det andre landslag med stor raushet og sterkt samhold innad i gruppene.

Spesielt amerikanske medier var opptatt av de norske bestemmelsene for barneidrett som regulerer konkurransenivået til og med 12 år. Gjennomgående pekte amerikanske kommentatorer på at dette var den viktigste forskjellen på norsk idrett og deres egen:

- Dette er hemmeligheten bak den norske suksessen, sammenfattet CNNs Bianca Britton før hun konstaterte:

- De lærer ikke barna sine å vinne!

Den observasjonen gikk igjen i oppsummeringen til US Today om hvorfor lille Norge med en befolkning omtrent som Detroit og omegn kunne distansere USA. Tilnærmingen til idrett var helt ulik:

- I motsetning til her i USA hvor vi skriver resultater for alt mulig hele tida, åpner Norge for å ha med ungene i sport mens de venter med resultater før de er 13 år. Tanken er å la idrett være en del av den sosiale utviklingen slik at ungene blir motivert til å fortsette å ha det gøy med venner. Ikke til å vinne.

DE som driver med barneidrett, vet at denne amerikanske framstillingen av det norske barneparadiset er i overkant idyllisk. Virkeligheten er ikke slik alle steder. Det er utfordrende å gi like sosiale muligheter til alle unger i de lokale klubbene, men samtidig er det svært mye bra å ta vare. Også når det gjelder kanskje den minst viktige fordelen av norsk barneidrett:

  • At denne leken gir det beste grunnlaget for at Norge til slutt vinner mer enn andre nasjoner..

Den sammenhengen begynner å bli tydelig. Disse reglene ble innført i 1987. Det betyr at vi nå har en hel generasjon med eliteutøvere som har utviklet seg gjennom dette ganske tydelige regelverket for hvordan unger skal konkurrere. Dette har vært rammene for Marit Bjørgen, Martin Johnsrud Sundby, Aksel Lund Svindal, Kjetil Jansrud og Emil Hegle Svendsen; bare for å ta noen av de stjernene som enda en vinter har sementert Norges posisjon som verdens ledende idrettsfolk.

den måten går utlendingenes forbløffelse over norske resultater rett tilbake til den hverdagslige diskusjon i klubber landet rundt om topping og press i ungenes lek. Fordi idrettens rekruttering blant barn har eksplodert siden 1987, er dette en bred samfunnsdebatt:

  • Hvilken lek ønsker vi egentlig for de 93 prosentene av alle norske barn og unge som kommer innom idrettsklubbene våre?

I hvert fall ikke den type lek som uten noe som helst faktisk grunnlag, kobler utvelgelse og konkurransepress til behovet for individuell sportslig framgang. Den sammenhengen finner vi knapt nok igjen i den norske idrettssuksessen. Derimot ser vi fordelen av å la unger leke mest mulig på egne premisser.

DENNE forståelsen kommer også til å bli sterkere nå som Norge konkurrerer så bra med de yngre fotballandslagene, og det er mulig å se framgang igjen på guttas A-landslag. Det er jo fotballen som har vært sterkest utfordret når det gjelder tidlig utvelgelse av unger.

FRAMGANG SAMMEN: Ragnhild Mowinckel og alpinjentene er i ferd med å bygge det samme sterke fellessskapet som laget til Kjetil Jansrud, FOTO: Cornelius Poppe / NTB scanpix
FRAMGANG SAMMEN: Ragnhild Mowinckel og alpinjentene er i ferd med å bygge det samme sterke fellessskapet som laget til Kjetil Jansrud, FOTO: Cornelius Poppe / NTB scanpix Vis mer

Men her er det mest av alt en kapital misforståelse av hvordan talent skal utvikles:

  • Det er den egne, daglige timeslange leken som ungene velger selv, som skaper kommende fotballstjerner.

Ikke klubbenes to, tre ukentlige fellestreninger.

DET med fellesskapet kommer imidlertid sterkt tilbake mange år seinere på de ulike elitelagene. Dette var særtrekket ved den norske OL-suksessen i langrenn, hopp, alpint og skøyter, og preger også Norges overraskende totalseier i rankingen for mars måned.

For der avsluttet det tette alpinmiljøet som har holdt Norge i teten i herreklassen i denne sporten i tiår, med å få fram den første verdenscupseieren til Ragnhild Mowinckel. Med den gikk hun opp på 8.plass i verdenscupen totalt, og skaffet Norge poeng i rankingen til Greatest Sporting Nation.

Ingen norsk kvinne har vært så høyt ranket i alpint siden reglene for barneidrett ble innført. Selv snakker Ragnhild ofte om at hun har måttet gå den lange veien, og hvordan det har gjort at hun nå som 25-åring forstår sporten sin bedre. Og så snakker hun om at hun og Nina Haver-Løseth må bygge lag akkurat som gutta.

Det høres ut som oppskriften på enda en forbløffende norsk idrettsframgang.