Ny runde med idiotene

Mange av Tippeliga-trenerne blir utklasset på sosial intelligens.

SERIERUNDE 9 i Tippeligaen markerte et foreløpig lavmål for norsk klubbfotball. Til helga har Uwe Rösler, Jan Åge Fjørtoft og likepratende nye muligheter til å la oss se inn i bekmørket bak utbruddene, men det er ikke noe smart å bruke den.

For om de mest høyrøstede trenerne og lederne ganske sikkert scorer vel så bra på IQ-testene som de fleste av oss, dreier toppfotballens suksess utenfor banen seg mest om sosial forstand.

Der ble det bare baklengs i siste serierunde.


KANSKJE
slår Uwe Rösler karslige fuck off-meldinger til motstandertreneren an på en lørdagskveld i den tetteste Viking-skaren, men i norsk toppfotball er det ikke lenger snakk om menighetspleie. Det dreier seg om å nå hele folket.

Stavanger-klubben er det beste eksempelet på det. Lenge før det ble bra med poeng på laget, var de sosiale forutsetningene for suksess på plass. Det nye Viking Stadion markerer mer enn noen annen bane retningen i norsk toppfotball der selve produktet tilpasses underholdningsønskene til et bredt publikum.


I STAVANGER
ble det å gå på Viking-kamp en sosial opplevelse som i seg selv bandt folk fastere til klubben enn hva som skjedde på banen. Uten dette sosiale limet ville Viking vært en nesten sammenhengende fiasko siden laget flyttet inn på nybanen. I stedet holdt tribunene seg nesten fullsatte mens sjansene ble sløst vekk i kamp etter kamp.

Så er ganske sikkert trenernes sceneshow foran innbytterboksen en del av folkeforlystelsen, som da Röslers forgjenger Tom Nordlie i fjor høst gjøglet seg inn i hjemmehjertene med sitt særpregete kroppsspråk for svaksynte.


Å KALLE
kveldens dommer for «Norges dårligste» er ikke like særpreget.

LAVMÅL:  Til helga har Uwe Rösler, Jan Åge Fjørtoft og likepratende nye muligheter til å la oss se inn i bekmørket bak utbruddene, skriver Dagbladet.nos kommentator. Foto: SCANPIX
LAVMÅL: Til helga har Uwe Rösler, Jan Åge Fjørtoft og likepratende nye muligheter til å la oss se inn i bekmørket bak utbruddene, skriver Dagbladet.nos kommentator. Foto: SCANPIX Vis mer

Det skjer et tosifret antall ganger hver kveld gjennom hele fotballsesongen.

Forskjellen er at Jan Åge Fjørtoft, selv halvproff TV-vert, gjorde det foran rullende kamera og åpen mikrofon, som del av sin forklaring på hvorfor toppkampen mot Brann endte med tap.

Ved siden av å være TV-vert og LSK-manager, jobber Fjørtoft som foredragsholder. Du kan leie ham til jobben din for et par timer, og i prospektet fra firmaet Seminarpartner framheves det at Jan Åge Fjørtoft har som mål alltid å si noe nytt og provoserende når han er i gang.

Da får vi anta at han visste hva han gjorde og at han i etterkant ikke synes akkurat det var særlig lurt.

For Jan Åge er ifølge sin gamle landslagskompis Mini en klok mann.


NÅ GJELDER
det for flere enn ham å bruke denne angivelige klokskapen. Fjørtoft selv kan starte med å trekke klagen til Fotballforbundet mot dommerobservatør Rolf Haugen som syntes LSK-sjefens uttalelser om dommeren sist søndag mest avslørte eget intelligensnivå.

Dette dreier seg ikke om IQ-testing eller hvem som vinner avstemningene i Fotballforbunds ulike utvalg for god sportsmoral. Det hjelper bare å skjønne sine egne sosiale omgivelser.


DER HAR
norske fotballedere tilsynelatende kommet langt. Sporten er mer populær enn noen gang før, har sterkere økonomi og en kulturell gjennomslagskraft uten sidestykke i norsk idrettshistorie.

Men av den som mye er gitt, skal også mye bli krevet.

Det er her svikten er tydelig.

Toppklubbene er nesten blottet for leder -og trenerprofiler som bevisst bruker posisjonen sin til å løfte fram sportens sosiale kvaliteter. Det finnes unntak for eksempel i tydelige Stig Inge Bjørnebye hos Start eller ettertenksomme Tor Thodesen og Mons Ivar Mjelde i Sandefjord og Brann, men gjennomgående er posisjonen til den helhetstenkende pedagogiske ledertypen svekket i norsk toppfotball til fordel for kortsiktig forretningstenkning og tøffetrenernes skrik.


AKKURAT NÅ
blir det mye TV-tid og store overskrifter gjennom en slik fotballedelse, men det er ikke sikkert at interessen holder seg så stor med nok en høst med svake internasjonale resultater for de norske storlagene.

Før en ny eventuell TV-avtale blir det garantert noen harde runder med de som betaler moroa om hvordan den suverene folkesporten egentlig forvalter drømmeposisjonen sin.

Da holder det ikke å ønske velkommen til en ny runde med idiotene.

DAGBLAD-KOMMENTATOR: Esten O. Sæther har sett seg lei på idiotien i norsk toppfotball.