DEN NYE konkurransen Tour de Ski har på et par dager snudd opp ned på det meste i langrennssporten. Plutselig er det andre krav til samarbeid, strategi og restitusjon som sender løperne opp og ned resultatlistene fort nok til å gjøre langrenn til en mye artigere TV-idrett.
I hvert fall hvis selve tidtakningen holder følge.
Det gjør den ikke ennå, og da er det bare å håpe at den gamle skøyte-tidtakeren Per Josett tar seg en sving innom sporet fra pensjonisttilværelsen og får litt orden på statistikken.
DER ER det foreløpig bare rot.
I formiddag overtok Kristin Størmer Steira og Simen Østensen sammenlagtledelsen uten at arrangørene klarte å få fram listene som viste det før TV-apparatene flest var skrudd av.
Den glippen setter neppe sportsverdenen i kok, men selv for en liten internasjonal idrett gjelder det å holde varmen blant tilhengerne.
Ikke minst i en tid der det er andre varmegrader som truer langrennssporten.
POENGET med Tour de Ski er nettopp å lage en sammenhengende spenning gjennom en vinteruke. Blir eksperimentet vellykket, er det kanskje mulig å dra ut konkurransene noen dager og slik få en kraftprøve som setter seg som tradisjon.
Satsingen er uansett allerede i gang med å forandre sporten, og som vanlig er vi blant de siste til å endre oss. I dag var ikke det største norske problemet de glatte skiene på den klassiske delen av guttas renn, men mangel på felles tenkning.
Mens det tyske laget etter beste evne hjalp fram eneren Tobias Angerer, var det vrient å se hvilke tanker de norske løperne hadde for Petter Nortug.
Da får vi snart noen nasjonale tankevekkere.
I LANGRENN er det forresten ok. Sporten er så liten og utsatt at den er avhengig av spredd suksess. Gjennom det siste tiåret har nordmennene tidvis dominert den klassiske delen så fullstendig at suksessen har truet stilartens eksistens. Siden klassisk tross alt er den enkleste og minst kraftkrevende måten å gå på ski på for folk flest, er det viktig å bevare den også som konkurranseform.
Men akkurat det hensynet trenger ikke den norske langrennsledelsen å ta. Jobben deres er å sørge for best mulige resultater, og da blir det fort noe å lære fra Tour de Ski.
Som for eksempel at sprintbonusene i et distanseløp fort kan bli for dyre sekunder.
DET VIRKET sånn for Marit Bjørgen som fulgte nærmest de beste finske jentene i den første sprinten, men som tapte langt flere sekunder i ekstra melkesyra etterpå.
Eller kanskje var dette eksempelet tilfeldig, for bare en time seinere slo Simen Østensen enda hardere til i guttas første spurt, vant 15 bonussekunder og mistet tilsynelatende ikke særlig krefter av den grunn.
NETTOPP kravet til slike egne taktiske valg underveis løfter langrennssporten til et nytt nivå. Nå er løperne nødt til å kjenne seg selv enda bedre og gå etter den kunnskapen.
Disse nye forutsetningene kommer samtidig som de kollektive valgene strammes til. Da Tobias Angerer falt i svingen ned mot skistadion, stoppet lagkameraten Aksel Teichman for å dra ham opp til tetgruppa.
For tyskerne ble det en vellykket vri med Angerer i mål som sammenlagtfavoritt. For TV-seerne var det et blikk inn i en framtid der den individuelle langrennssporten nærmer seg sykkelsportens beinharde krav til å satse mer på laget enn seg selv.
MEN FØRST må altså de rette sekundene på plass, og det helst så fort at Per Jorsett slipper å hente fram regnekunnskapene.
Det hadde vært hyggelig å høre ham igjen med den hoderegningen som for noen tiår siden gjorde skøytesporten til norsk folkeidrett, men denne gangen gjelder publikumskampen vår største vinteridrett.
Den har ikke langrennssporten råd til å tape.
