Nye Norge fra utlandet

Hvor ble det av de unge midtbanespillerne som skulle forme en ny norsk fotball? En sesong etter Åge Hareides drøm, er det helst utlendingene som feirer 16. mai på midtbanen.

BERGEN (Dagbladet): På selveste festkvelden for norsk fotball må du helst til Brann Stadion for å se en norsk midtbanespiller i hovedrollen. Martin Andresen på et ustabilt Brann er den mest synlige etterlevningen av Nye Norge - stilen som skulle forandre norsk fotball, men som ble like luftig som vårmoter flest.

For hvem husker egentlig landslagssjef Åge Hareides kongstanke om en ny pasningsbasert norsk angrepsstil basert på ferdigheter til å trille ballen gjennom det sentrale midtbaneleddet?

Tanken ble lansert av Åge for halvannet år siden og bar landslaget til VM-kvaliken startet. I medgangen løftet den fram profiler som Morten Gamst Pedersen, Magne Hoseth, Ardian Gashi og Lars Iver Strand og gjorde Tippeligaen til en sportslig suksess.

En sesong seinere er norsk klubbfotball mer populær enn noen gang, men stilforandringen er det vanskelig å se.

FOR NÅR ballen blir slått via midtbanen på vei framover, er det sjelden nye norske bein som setter rytmen.

På de fleste lagene som har en tydelig offensiv dirigent, er jobben overlatt til utlendinger:

  Under Henning Berg velger Lyn oftest å slå over midtbanen, men nigerianske John Obi Mikel er en glimrende variant.

  Lillestrøm med Uwe Rösler er blitt bevisst på å utnytte kvalitetene på midten i angrepsoppbyggingen. Det innebærer tidligere ballkontakt for slovenske Robert Koren og australske Kasey Wehrman.

Artikkelen fortsetter under annonsen

 På angrepsvillige Start er islandske Johannes Hardarson sentral.

 Danske Jan Michalsen gjør at Drillo-orienterte Ham-Kam bruker flere alternativer på vei framover.

 På Odd som tradisjonelt angriper via midtbanen, er kamerunske Somen Tchoyi viktig i oppbyggingen.

 Med Peter Rudis skade overtar svenske Magnus Kihlberg hele det offensive ansvaret på Moldes midtbane.

Til sammen blir det utenlandske bein i mange avgjørende angrepsvalg.

FOR KLUBBFOTBALLEN er den fordelingen grei nok. Fotballens globale kultur trenger de fleste av oss å bli smittet av. Bare det å få se John Obi Mikel slå de første åpnede pasningene inn mot en fin internasjonal karriere, gjør Tippeligaen til en mye bedre fotballserie.

Men det er bare Martin Andresen som kan spille på det norske landslaget.

Om ikke landslaget under Åge Hareide til slutt ble så nytt likevel, trenger det utvilsomt midtbanespillere som har kvaliteter til å forme angrep med overblikk, forståelse og teknikk.

DER KNIPER det litt i vår. Foreløpig er Tippeligaen dominert og kampene vunnet av lange pasninger, godt hodespill og trøkk i feltet.

Under langballene er de nye norske profilene knapt synlig:

  FFK har en lagmessig framgang basert på luftveien.

  Hos Lyn er vektleggingen av angrepsspillet endret og Mikels suksess har skjøvet fjorårskometen Thomas Sokolowski av banen.

  Midt i Viking-krisa er den påtenkte midtbanedirigenten Bjarte Lunde Aarsheim satt på benken.

 Christian Grindheim imponerer på VIF, men serielederen har ingen spillfordeler på midten.

 På RBK som tradisjonelt har vunnet via midtbanen, har landslagets Jan Gunnar Solli ennå ikke overtatt som dirigent.

Kanskje fortsetter fjorårsmesterne å spille uten. Mot Lyn i siste runde slo laget nesten konsekvent direkte på spissene.

Det var et tydelig tegn på forandringen i norsk klubbfotball.

DESSUTEN er de gjenværende dirigentene nokså gamle. Oldboysen Runar Berg styrer Glimt, mens Martin Andresen og Raymond Kvisvik som har føtter til å gjøre hver Brann-kamp til en fest, er preget av alderen.

Tromsøs Lars Iver Strand er den eneste faste unge spilloppleggeren i Tippeligaen. Han har også en annen rolle enn den tradisjonelle rytmesetteren; i og med at TILs angrepsoppbygging går ut på å nå Strand som fordeler svært høyt i banen.

DET ER ikke klubbtrenernes oppgave å sørge for nok talentutvikling til den norske landslagsmidtbanen. Det må talentene sørge for selv.

Men det kan være smart klubbledelse nettopp å sikre langsiktighet i eget angrepsmønster.

I fotball blir du sjelden midtbanedirigent etter den første turen med skolemusikken.

DEN TÅLMODIGHETEN kan bety at det likevel lønner seg å utvikle hjemlige spillere til jobben. Det var i hvert fall slik Rosenborg la grunnlaget for den største suksessen i norsk klubbfotballs historie.

Og 16.mai kvelden har mye med fotballtradisjon og historie å gjøre. Da føles det bra å feire den med Martin Andresen på Brann Stadion.

«Martin Andresen på et ustabilt Brann er den mest synlige etterlevningen av Nye Norge - stilen som skulle forandre norsk fotball, men som ble like luftig som vårmoter flest».