Nystemt fra tribunen

Når bergenserne synger bysangen for toppscorer Bengt Sæternes og Klanen pynter Ullevaal til fest, skjønner du hvordan Tippeligaen kommer til å bli vunnet. I år gjelder bare ekte kjærlighet til fotballen.

BERGEN (Dagbladet): Det er ikke noe bedre sted å feire en fotballseier i Norge enn på Brann Stadion kvelden før 17. mai. Når 17 000 bergensere drar i gang allsang om en nystemt sitar, trenger du ikke rusle opp på Ulrikens topp for å bli kvitt sorgene.

Nå er det bare glede i norsk fotball. Rosenborgs endeløse hegemoni er utfordret, nykommerne Start topper Tippeligaen og folket strømmer til for å være med på festen.

Nesten 100 000 kom denne ene kvelden om du tar med de tre tusen som var på Viking stadion for å se triumfen fra Lerkendal sammen på storskjerm.

Og det er akkurat slike samlinger det gjelder å få med seg for å skjønne den nye kraften i norsk klubbfotball.

FOTBALL PÅ NORSK er blitt en sosial hyggestund. Det er fellesskapet som blomstrer fra Fredrikstad til Ålesund.

De gode supporterne tar det poenget og pynter tribunene til fest med kunstferdige bannere før de synger fletta av motstanderne med smarte tekster eller med en pompøs bergensk bysang.

De triste tilhengerne skriker mest om hat, og ser ikke at det er det motsatte denne fotballboomen dreier seg om.

I ALLSVENSKAN har alle spillerne i vår spilt med rosa armbånd. Armbåndet er tegnet for aksjonen «Elsk Fotballen!» som det svenske forbundet og Sportbladet dro i gang fra seriestart. På en måned har de solgt 100 000 av disse båndene for tjue kroner stykket, og pengene går til et fond som skal jobbe mot tribunevolden.

Svenskene må gjøre den jobben. Volden har infisert flere av supportermiljøene. Dels er den et tegn på et stadig mer kulturelt splittet svensk samfunn, dels et uttrykk for at fotballarenaen er blitt mer synlig.

Det siste tiåret har den svenske supporterkulturen vokst seg svært sterk. Før denne sesongen gikk det rykter om voldsmobilisering i byer som Stockholm, Malmö, Helsingborg og Göteborg. Aksjonen «Elsk Fotballen» var et direkte svar på denne mobiliseringen.

DA VI vokste opp i skyggen av Sverige på 60-tallet, het det at alt det svenske skjedde i Norge - bare ti år seinere.

Slik er det ikke lenger. Til det er de kulturelle trendene for globale og raske. Dessuten har den norske selvsikkerheten vokst seg altfor stor.

Fotballvold som uttrykk for sosial splittelse, må ikke komme. Vi har tid til å gjøre våre valg både i sporten og resten av samfunnet:

- Det er ingen slik supporterkultur i Norge. Der er det familietilhengere, sa Rosenborgs svenske back Mikael Dorsin da han ble intervjuet av Sportbladet om «Elsk Fotballen».

DORSIN har rett. Det går fortsatt en linje fra den storslåtte 16. mai-runden til nasjonaldagen. Som barnetogene på 17. mai symboliserer en absolutt nasjonal uskyld i kontrast mot militærparader på nasjonaldager verden over, er fotballbanene våre fortsatt trygge.

Det er hovedgrunnen til at publikumsrekordene faller. Nå nærmer snittet seg 10 000 pr. kamp, og økningen er størst der den sosiale rammen rundt kampene er rausest.

Akkurat det er greit å huske på før de røffeste gutta drar i gang hatsangene sine.

DA JEG minnet Kanari-Fansen til Lillestrøm om den sammenhengen i Dagbladet for et par uker siden, fikk jeg mailboksen full av idioterklæringer. Likevel tar jeg sjansen igjen:

 Supporternes hatsanger er første vers på en falsk kjærlighetssang til fotballen.

Det er ingen sammenheng mellom det å være glad i fotball og det å hate en motstander.

Eller som Sportsbladets Simon Bank sa da han åpnet aksjonen «Elsk Fotballen»:

- Voldsmenn elsker fotballen som en konemishandler elsker sin kone.

DE NORSKE supporterklubbene med VIF-Klanen i spissen har for lengst tatt avgjørende avstand fra all rasisme. På samme vis bør de finstemme parolene så de ikke lyder som verbale voldsmenn.

-  Folk blir offer for det de ser. Noen prøver å gjøre det de ser på TV-en. Men våre unge må elske spillet og ikke hate hverandre, sier IFK Göteborg-spissen Peter Ijeh.

Han ble drapstruet da han byttet til IFK fra Malmö FF. En konvolutt under vindusviskerne på bilen og en annen i postkassa med samme budskap:

-  Vi elsker deg. Men om du flytter, så dør du.

Forvirret handling? Selvsagt. Sikkert mer syk enn farlig også. Men hvor forvirret må en voksen mann være for å stå sammen med noen tusen andre norske supportere på en ellers fredelig fotballkamp å rope at han hater motstanderne?

SLIK LØD det fra de par tusen ivrigste på Åråsen for et par uker siden. Hatet gjaldt Rosenborg, og i mailene jeg fikk etterpå, sto det at et slikt hat måtte jeg bare forstå.

Jeg gjør ikke det. RBK er ikke til å hate. Verken som storlaget fra de siste åra, eller i dagens utgave som famlende tapere.

Rosenborg er fortsatt Norges mest populære lag, og den eneste måten å beseire Trondheimsklubben på er å lage egne lokale fotballkulturer som er så fargerike, sterke og glade at de tåler at det kniper med poengene tidlig på våren.

Det er å elske fotballen.