«Nyt suksessen nå»

I morgen spiller håndballjentene om EM-medaljer. Men hvem bryr seg på mandag? spør Dagbladets kommentator Tormod Brenna.

ÅRHUS (Dagbladet): Norsk kvinnehåndball er fortsatt best i verden. Og slikt er det lov å juble for. Samtidig er det farlig å se seg blind på landslagets suksess så lenge varsellampene blinker grelt for norsk klubbhåndball.

Knapt noen bryr seg om den.

Media dekker ikke kamper og publikumstallene er ikke imponerende.

Skal en norsk håndballspiller få oppmerksomhet i dag, må hun enten skjelle ut noen eller kle seg halvt naken i en kalender.

Eller hun kan flytte til Danmark.

Det er det de har gjort alle sammen. Både Mia Hundvin, Kjersti Grini, Heidi Tjugum, Anja Andersen og Camilla Andersen.

Norsk håndball står igjen med mange gode spillere, men er ribbet for profiler.

At veldrevne Larvik med sitt budsjett på 12 millioner i tillegg leker med konkurrentene - som mer eller mindre drives på dugnad - tar livet av alt som måtte lukte av sportslig spenning.

Derfor bruker ikke TV2 senderettighetene sine, og resten av media har meldt seg ut.

Norsk håndball er avhengig av oppmerksomhet og profilering, men har selv stilt seg i en situasjon der de ikke lenger har et produkt å selge. Her i Danmark er EM-kampene førstesidestoff hver eneste dag. Interessen er enorm og halve landet er på fornavn med troppens 14. spiller.

DET INTERESSANTE ER AT sånn er det mer eller mindre hele tida. Også når det ikke er EM.

Det vises klubbkamper på TV annenhver dag, og hallene er smekkfulle.

Folk kommer for å se håndball. Men, de kommer også for å oppleve show. Og de kommer for å se artistene live. Artister som Mia, Kjersti og Heidi, og en håndfull til. Håndballspillere i verdensklasse. Men også med evnen til å engasjere langt utenfor banen.

Dansk håndball har sugd til seg det som finnes av spillere med publikumsappell. De har betalt godt for det. Jentene får det dobbelte i lønn her nede - opptil millionen.

Men samtidig har danskene klart å lage et trykk og få en oppmerksomhet som utjevner det økonomiske løftet.

Vinner danskene EM-gullet, blir de tiljublet av en smekkfull Rådhusplass i morgen kveld.

Vinner Norge, blir det som etter VM-triumfen i 99: Else-Marthe Sørlie Lybekk blir hilst velkommen hjem til Snertingdal med lokalt skolekorps på stasjonen. De øvrige får uhindret dra hjem til støvsuging og klesvask.

UTFORDRINGEN til norsk håndball er like enkel som den er nødvendig.

Profilene må tilbake.

Ikke nødvendigvis de gamle velkjente, men de unge lovende må få lov til å være seg selv og ikke presses inn i det norske skikkelighetsmønsteret der spenst, skuddstyrke og disiplin verdsettes høyere enn egne meninger og Anja-finter.

Frode Kyvåg skapte daglige overskrifter og en god dose håndballfeber rundt Bækkelaget da han bygde et lag rundt Anja Andersen og Kjersti Grini på 90-tallet.

Det gikk skeis med Bækkelaget.

Men det var fordi klubben lot publikumsartistene forsvinne til fordel for kjedelige østeuropeiske storskyttere som knapt leet på smilebåndet etter ei praktscoring.

Det sportslige nivået var intakt, men publikum og interesse forsvant med Kjersti og Anja.

Verdt å merke seg.

PUBLIKUMSYNDLINGENE våre er fortsatt synlige. Men bare på landslaget. Derfor kan TV2 slå i bordet med imponerende seertall fra EM. Interessen for landslaget er fortsatt stor. Mest på grunn av utenlandsproffer og to importerte stjerner.

Det er opp til forbund og klubber hvordan framtida blir.

Bare en ting er sikkert:

Uten en levende og engasjerende klubbhåndball har landslagets popularitet kort levetid.