JUBELSCENER:   Odd-trener trener Dag-Eilev Fagermo og assistent trener Jan Frode Nordnes jubler med Olivier Occéan Bentley etter kvalik-seieren mot Elfsborg. Foto: NTB Scanpix
JUBELSCENER: Odd-trener trener Dag-Eilev Fagermo og assistent trener Jan Frode Nordnes jubler med Olivier Occéan Bentley etter kvalik-seieren mot Elfsborg. Foto: NTB ScanpixVis mer

Odd flytter grenser fordi det går bedre og bedre Dag for Dag

Dag-Eilev Fagermo og Odd har gitt norsk klubbfotball en helt nødvendig, men savnet dimensjon. Framgang heter den.

• Odd-Elfsborg 2-0, 3-2 sammenlagt.

NÅR DU GJØR noe du aldri har klart før -  er det synonymt med utvikling og steg i riktig retning. Eller framgang som det også heter. Banebrytende kvalitetsløft skapt av kontinuitet, en definert og gjennomtenkt ide og mye terping og repetering. For det er ikke blaff eller resultater oppnådd etter flyt og marginer i fotballens mange lunefulle irrganger som bygger solide fotballklubber.

Bare hardt arbeid over tid.

AKKURAT NÅ, ETTER en deilig og helt fortjent 2-0 seier over et av Sveriges beste fotballag, er Odd definisjonen på framgangen vi drømmer om i norsk fotball. I fjor, samtidig som de spilte cupfinale, tok de en seriebronse klubben ikke har vært i nærheten av siden det var lisse på fotballen. Nå er Dag-Eilev Fagermos tydelige, tøffe og modige lag et play off unna Europa League, 25 millioner kroner i inngangsbonus og seks internasjonale kamper det ikke var mulig å tro på i Skien for bare noen få år siden. Og det er ikke tilfeldig, det er bare veldig fortjent.

Først og fremst fordi det alltid er godt å se godt håndverk, hundre prosent lojalitet og hard innsats og ærlighet belønnes.

Dernest fordi jeg har en forkjærlighet for modige fotballag.
 
MENS NORGE SLITER med å levere det som kreves av et fotballag med høye ambisjoner og et ikke alt for vanskelig utgangspunkt med tanke på EM-sluttspillet neste sommer, og av naturlige årsaker derfor har falt ytterligere en plass på FIFA-rankingen (68), tar tippeligaklubbene helt nødvendige steg.

Det trenger norsk toppfotball i en tid der normen er å kritisere nivået framfor å glede seg over de (få) framgangene som finnes. For det står ikke bra til i en fotballnasjon der internasjonale landslagssluttspill (EM og VM) er en definert målsetting fra forbundshold, og der våre største klubber på årlig basis ser mot Europa League og det som bedre er.

Men det hjelper etter en kvalifiserende sommer som denne.

NÅR TRE AV fire lag - Rosenborg, Molde og Odd - er med i trekningen for Europa Leagues siste kvalifiseringsrunde før gruppespillet har det skjedd noe. Ja, vi kunne håpe på Rosenborg og Molde med bakgrunn i ressurser og forutsetninger, det skulle bare mangle, men at Odd skulle komme levende ut av kamper mot Sheriff Tiraspol (1. runde) og en meget god kandidat til denne sesongens svenske tittel, nei, ikke i det hele tatt. Og husker du hvor nær Molde var tirsdag kveld, da 50 millioner kroner og en play off-mulighet til Champions League lå i potten, sitter jeg med en følelse av at vi har tatt igjen litt tapt terreng.

Klubbene altså.

DET REGISTRERES AT Dag-Eilev Fagermo er rørt til tårer. Hvilket er like forståelig som det er godt å se. Jeg tror nemlig ikke det bare er læringen og framgangen han tenker på. Men mest hvordan Odd som lag tok enda et steg. For selv om alle fra keeper til venstre kant var helter i Telemark denne kvelden var det de helt nødvendige lederstjernene som dro lasset, de som spiller i posisjoner der du er nødt til å lykkes om du vil vinne krigen.

Som Olivier Occean på topp (1-0 pluss veldig mye).

Og Jone Samuelsen og Fredrik Nordkvelle så lenge de hadde bein midt i banen.