DOPINGHØYTID: DDR dominerte friidretten på 1980-tallet. Her Marita Koch, dopdronningen selv, på vei mot nok en seier på 100 meter. FOTO:AP
DOPINGHØYTID: DDR dominerte friidretten på 1980-tallet. Her Marita Koch, dopdronningen selv, på vei mot nok en seier på 100 meter. FOTO:APVis mer

Doping i DDR og Russland

Ofret av sportens verste: - Vi var som en feltstudie i kjemi

Om du synes du har hørt historien om Russlands statsdop før, er det riktig. Men DDR jukset enda smartere og mer kynisk.

EKS-SPRINTEREN Ines Geipel (født Schmidt) meldte forfall til det store antidopingseminaret som for tida pågår i Oslo. Det var synd. Få kan som denne 56 år gamle østyskeren fortelle hvordan det er å vokse opp som svært talentfull idrettsutøver i et land som driver med systematisk sportsvindel.

Den historien er aktuell nå som idrettens internasjonale rettssystem strever med å rydde opp i restene av russisk statsorganisert juks. Foreløpig er sakene mot de russiske skiheltene utsatt mens det internasjonale skiforbundet (FIS) og dommerne i Idrettens Voldgiftsnemd (CAS) venter på en felles utredning om forholdet mellom regimets moralske kollaps og den enkelte utøvers skyld.

Det oppgjøret har tyskerne tatt, men det kom fordi en hel nasjon forsvant. I mange år etter Murens fall og gjenforeningen preget de østtyske treningsmetodene flere av de sterke tyske toppidrettsmiljøene. Først seinere presset avsløringene fra arkivet til statspolitiet (Stasi) fram det moralske oppgjøret med hvordan all suksessen var blitt skapt.

Når det gjelder russerne, gjelder det å finne en måte å få i gang leken på. Det er knapt til å forvente at den skjeve holdningen til dop i det russiske samfunnet, endrer seg rask og radikalt. Skal russerne få være med igjen, må det skje etter et kompromiss.

OM du leser det forsiktig sagt rystende underlagsmaterialet til de to McLaren-rapportene om Russlands juks, skjønner du at en slik forsoning blir krevende. Denne svindelen er ikke bare ødeleggende for konkurranseidretten i seg selv; den er også overgrep mot den enkelte utøver. For hva visste for eksempel Alexander Legkov og de andre Sotsji-løperne om hva den russiske idrettsledelsen gjorde med prøvene deres?

Ines Geipel vet det meste om det å bli manipulert av dem som var ment å hjelpe og beskytte henne. Som barn ble hun på grunn av sprinttalentet plukket ut til å være et vitne om vidunderstaten DDR. Ines ble dopet, kom med på laget som satte verdensrekord på 4x100 meter, ble uttatt til OL 1984, men etterpå avslørt av Stasi som en mulig flyktning til vest. Det gjorde at de østtyske sportsmyndighetene for sikkerhets skyld benyttet en rutineoperasjon rett etterpå til å kutte noen av magemusklene hennes slik at toppfarten forsvant.

For det er vanskelig å jukse like systematisk som østtyskerne gjorde i toppidretten sin fra tidlig på 1970-tallet til den tyske gjenforeningen nesten tjue år seinere. DDR er alle svindlernes mor.

I DENNE perioden ble østtysk idrett kontrollert av Stasi med Manfred Ewald; en tidligere nazist, som sportsminister:

- Ewald bygget en bro fra nazitida til kommunistisk idrett, forklarte Steven Ungerleider, forfatteren av «Faust's gull», en av bøkene som dokumenterer hvordan rundt 10 000 jenter og gutter ble utvalgt, programmert og medisinert til å være regimets kandidater for toppidrett. Ettervirkningene er tusenvis av ødelagte kropper fordi de ekstreme treningsmetodene og den eksperimentelle medisinbruken vist seg å være umenneskelig.

Ines Geipel er et vitne om det som skjedde. Som professor i poesi har hun også utviklet et språk for å formidle det:

- Vi var et eneste stort eksperiment; en feltstudie i kjemi, fortalte hun til BBC for noen år siden:

- De gamle mennene i regimet brukte de unge kvinnene for sine egne syke ambisjoner. Dette lille landet skulle bli størst i verden. Det er sykt. Det er å stjele barndom, sa hun.

JENTENE ble de mest utsatte da DDR-regimet først bestemte seg for at sport skulle være symbolet på landets politiske styrke, for så i 1974 å oppnevne den såkalte «Støttegruppen» som skulle sikre at idretten fikk et kjemisk forsprang på de heller ikke dengang så rene konkurrentene. Fra nå av var det østtyske idrettsunderet ikke noe mirakel, men en medisinsk operasjon.

Målet var å dope fram flest mulige OL-medaljer, og det var raskest å nå ved hjelp av jenter i de individuelle idrettene. Under OL i 1976 vant for eksempel DDR 11 av 13 gull i kvinneklassene i svømming.

Da sportsminister Ewald og sjefslege Manfred Hoeppner ble dømt for dette overgrepet under rettssaken mot den østtyske sportsvindelen i 2 000, var Ines Geipel en av de som våget å fortelle hva hun hadde vært med på. Nå har hun overtatt som leder i foreningen «Hjelp til dopingofrene».

FORELØPIG må de russiske ofrene hjelpe seg selv. Som i DDR har det nasjonale antidopinglaboratoriet i Moskva med et eget hemmelig kontrollregime sørget for at færrest mulig av de dopete utøverne deres er blitt tatt, men russerne har manglet styring:

  • Mens ikke en eneste østtysker ble tatt for doping i Stasi-perioden, avsløres nå russer etter russer i retestingen av gamle prøver.

Den forskjellen skyldes ikke bare en ny og helt annen finmasket internasjonal kontroll. Det er ulik kvalitet i selve gjennomføringen av svindelen, og stor usikkerhet om hva den enkelte russiske utøver egentlig har visst om hvordan de er blitt manipulert.

Da trenger både russerne og vi fortest mulig nye vitner om det har skjedd.