Bakrommet flombelyser fred over minnet til Arild Berg:

Og, husker med glede den gangen Caro scoret i ballbingen

VAR-folket skriver vi ikke om, denne gangen.

CARO: Caroline Graham Hansen 14 år gammel i drakta hun vokste opp i og med, den som tilhører hennes kjære Lyn. For en spiller. Foto: NTB Scanpix.
CARO: Caroline Graham Hansen 14 år gammel i drakta hun vokste opp i og med, den som tilhører hennes kjære Lyn. For en spiller. Foto: NTB Scanpix.Vis mer

Denne teksten handler om Caro. Denne teksten handler om Caroline Graham Hansen. Denne teksten handler om den ene av to ganger Bakrommet har hilst på henne. Denne saken handler ikke om Jim Solbakken. Denne teksten handler ikke om Josimar. Men, vi følger med. Norsk presse, kom igjen da!

Denne saken handler om Caro som vi ikke kjenner, men som vi har fulgt med, nøye. Denne saken er nedtegnet før kampen i går kveld mot England. Denne saken vil gjerne at Norge slår England og at Caro er matchvinner så vi kan si følgende klisjé: Theresa May or Boris Johnson, can you hear me? You're girls took a hell of a beating.

Denne saken handler om at det som står her nå, ja, det er gammel nytt og ikke verdt fem øre hvis Norge har tapt for England. Vi håper Caro og VM-jentene fikser både biff, pint og fish med og uten chips. Vi liker selvsagt Neville og de engelske jentene som vi har sett i alle kampene. De er gode, ballsikre, tøffe, godt organisert og de er framtida, men mot Norge, ja, vi håper, men tror nok det ble tøft. For tøft? Du vet nå, Bakrommet ikke når vi skriver, men kanskje vi skal tippe her og nå, 3–2 til Norge.

Ja, vi setter ti pund på det og håper at Boris ikke blir statsminister. For en blond vits. Denne saken handler igjen om Caroline og hennes nære barndomsvenn, Mats Møller Dæhli og om sønnen. De var små. To spilte på Lyn og en var hos hedersklubben Frigg (Frigg som faktisk slo Lyn i en seriekamp onsdag kveld, gi meg en F da De). Denne saken handler om de tre fra Lyn og Frigg. De som var fotball døgnet rundt. Spiste, sov og drømte ball. Og, det hadde seg slik at det var en sportsmesse på Lillestrøm, og dit dro vi. Gikk rundt og så var det en ballbinge der.

Denne saken handler om at Caro, Mats og sønnen som var små og ville spille ball. Det var en slags turnering, tre mot tre. Våre tre småtasser mot noen eldre, og denne saken er helt sann. De ble litt ledd av og ei jente da. Lett match. Denne saken handler om at Caro driblet, lekte og scoret. Denne saken handler om veggspill, om langskudd fra sønn, om finter fra Mats som dro av en, to og tre, spilte tilbake, sønn dundret løs, mål, Caro, ball, smil, latter, alvor og moro. Denne saken handler ikke om særlig mye, men om en liten tilfeldig fotballtrio fra Oslo som ikke lo sist, men som ga oss gode minner. Ja, mener å huske det, men kan ta feil igjen, selvsagt.

De noe eldre gutta måtte innrømme at de ble rundspilt av tre småtasser fra byen som fortsatt elsker fotball. Denne saken handler altså om verdens beste lagidrett som gir små øyeblikk av kollektive minner. Fotball skal være gode minner for alle, men er det noe jeg ikke vil husker med glede var fra aldersbestemte klasser med foreldre og ledere som ikke klarte å styre seg. Det var litt for ofte en pest og en plage å høre på kjefting. Fotball skal være mye barnslig glede eller som Arild Berg sa det i et intervju med Bodø Nu i 2014 der han snakket om hvordan livet var uten fotball:

– Folk spør meg ofte om det der. Om jeg sørger over at jeg ikke fikk fullbyrdet meg selv som fotballspiller. Men greia med fotball; det handler like mye om da du var en liten gutt, du fikk være ute litt lenger på kvelden, du kom hjem med grønske på shortsen og la deg omtrent med fotballskoene på. Du skal vinne bra mange cupfinaler for å trumfe gleden du følte ved fotball som syvåring … Bakrommet flombelyser fred over minnet, Arild Berg.

PS: Bakrommet skal på fotballtur til høsten. Nei, ikke til London eller Manchester, men til Barcelona. Nei, vi skal ikke først og fremst se Messi. Vi skal se Caro. Graham på ryggen.