KOM IGJEN!: Per-Mathias Høgmo under landskampen på Ullevaal. I kveld går skjebnekampen av stabelen i Budapest. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet.
KOM IGJEN!: Per-Mathias Høgmo under landskampen på Ullevaal. I kveld går skjebnekampen av stabelen i Budapest. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet.Vis mer

Også skjebnekamper er bare fotball - altså ingenting å være redd for

Vi tapte 0-1 på Ullevaal, men mye kunne vært verre før kveldens skjebnekamp i Budapest. En vanskeligere motstander for eksempel.

BUDAPEST (Dagbladet): Spontan skuffelse gjør mange sinte, og mye av kritikken som har haglet rundt Per-Mathias Høgmo og spillerne etter torsdagskvelden på Ullevaal har mer enn noe annet handlet om akkurat det. Skuffelse. Sånn er det i fotballbransjen.

Når følelser settes i spill sliter ofte klarsynet. Men det er også et faktum at det som er dårlig den ene dagen fort kan bli godt nok den neste.

Sånn er det også i fotballbransjen.

0-1 SOM UTGANGSPUNKT i en kamp der bortemålsregelen gjelder er ikke ideelt, for å si det forsiktig. Men det er ikke håpløst heller. Og heldigvis - det er ikke Sverige på Friends Arena i Stockholm, Danmark i Parken, Nederland i Rotterdam eller hvem det måtte være av andre norske nemesiser vi møter i kveld. Det er Ungarn. Og de er ikke veldig gode selv om de slo oss i Oslo.

De er fortsatt Ungarn.

Et lag Norge skal være i stand til å håndtere på en god dag.

JEG VET IKKE hva Per-Mathias Høgmo har fortalt spillerne på dagens spillermøte eller hvilke beskjeder han vil gi de siste minuttene før avspark. Det er alltid knapper som skal trykkes på. Alle kamper har sine spesielle fokusområder. Men det vil overraske meg stort om ikke et av ordene for dagen handler om å slippe seg løs i fryktløshet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Der mantraet er at viljen til å vinne må være så stor at frykten for å tape aldri kommer snikende.

På Ullevaal nådde Norge et nytt høyeste nivå under Per Mathias Høgmo. I åtte minutter. Så kom - etter den første ungarske målsjansen - frykten for å mislykkes snikende. Det forteller 1) at vi har verktøyene som skal til for å lykkes, men 2) at vi dessverre også er et ganske skjørt fotballag. Vi har altså et lag som kan. Men som ennå ikke er så bra at det ikke plages av ytre omstendigheter og forventningspress. 

0-1 PÅ ULLEVAAL var den første omgangen av kampene mot Ungarn. Nå kommer den andre. Det betyr at konsevenstenkingen og kravene til alternative scenarier ikke lenger er så mange. I hvert fall ikke så lenge resultatet fra Oslo står. Og for hver minutt som spilles på 0-1 vil kravene til høyere risiko i det norske spillet øke suksessivt.

Jeg håper Per-Mathias Høgmo er frekk nok til å våge mye fra start.

FOR VI KAN ikke vente på Ungarn i denne kampen. Det vil gi dem trygghet. Vi er nødt til å plage dem fra avspark og definitivt i mer enn  åtte minutter. For gjør vi det vil vi skape målsjanser maken til de to vi skapte i åpningen på Ullevaal.

Resten vil handle om dyktighet foran mål.

JA, DETTE ER optimisme i timene før den vikigste fotballkampen et norsk landslag har spilt i moderne tid. Men det er ikke optimisme for optimismens skyld. Det er også en betydelig porsjon realisme. For igjen - vi skal ikke møte et veldig godt fotballag.

Vi skal møte et lag vi definitivt kan slå selv om de slo oss for tre dager siden.

0-1 ETTER 90 minutter gir ekstraomganger. 0-1 etter 120 gir straffesparkkonkurranse. Alle andre resultater kårer en vinner. Og scorer vi to er det plutselig vi som har bortemålsregelen på vår siden.

Bare så det også er sagt.

Og god kamp, folkens.

Heia Norge!