DET går muligens an å fortvile over at Karoline Bjerkeli Grøvdal; en av Norges absolutt beste utøvere i Rio-OL, var nesten to runder bak vinneren på 10 000 meter, men det er både dumt og historieløst..

Da er det langt bedre å være like fornøyd over dette løpet og den flotte 9.plassen som Karoline selv. Sånn optimisme kan til og med gi framgang. En uke seinere ble hun nummer 7 på 5 000 meter, og avstanden fram til vinneren var kuttet fra 2 minutter til 31 sekunder.

Karoline var uansett ikke i nærheten av OL-medalje. Det var egentlig ingen andre norske utøvere enn håndballjentene og de fem utøverne i roing og bryting som sikret oss fire bronsemedaljer. På medaljestatistikken for Rio endte Norge på en 74.plass, men det resultatet skal vi ikke bry oss særlig om:

• Norsk toppidrett står uansett sterkere enn noen gang.

Rett før OL ranket fagnettstedet Greatest Sport Nations nordmenn til verdens beste idrettsfolk på grunnlag av resultatene i alle idretter det siste året. Den ledelsen forsvinner ikke på to uker. Spørsmålet er bare hvilken toppidrett vi egentlig ønsker å holde fast på.

SIST gang Norge gjorde det nesten like dårlig i sommer-OL 2012, endte det med en egen undersøkelseskommisjon for å ta tak i den påståtte elendigheten. Rapporten fra denne kommisjonen ga en fin gjennomgang av virkeligheten for en helt sesongavhengig norsk toppidrett, men slett ingen løsning på hvordan vinternasjonen Norge skal bli bedre om sommeren.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den finnes kanskje ikke om målet er å ta flere medaljer. Derimot er det mulig å ta enda bedre vare på de sommeridrettene som betyr noe for mange; altså idretter som kvinnehåndball, kvinnefotball og den ellers skandalepregete friidretten som i Norge øker raskest blant ungene.

Sånn er det litt stusselig at ellers flinke og rutinerte kommentatorer både i Aftenposten og Adresseavisa nå krever skifte av ledelsen i Olympiatoppen på grunn av for få medaljer i Rio, eller at VGs nye sportskommentator ganske kunnskapsløst etterlyser en «nådeløs lederstjerne» for å få fart på norsk toppidrett. Som om det å telle medaljer er det tryggeste målet for hva som er bra toppidrett for Norge eller at våre nå gode resultater blir enda bedre ved å ha en eller annen bølle som sjef.

FOR det er og blir forskjell på de ulike OL-medaljene. Det må diskuteres åpent i hele idrettsmiljøet og det må reflekteres i Olympiatoppens pengebruk:

• Skal fellesskapet bruke penger på OL-medaljer, må fellesskapet også få noen verdier igjen.

Det skjer for eksempel i kvinnehåndball der sporten gjennom 30 år på seierspallen har gitt titusenvis av norske jenter trening i å ta ansvar, bedre helse og nødvendig sosial skolering. Derimot er det ingen skandale hverken for Olympiatoppen, norsk idrett eller nordmenn flest av vi denne gangen manglet et sølv i fekting. Det sølvet i 2012 var morsomt nok, men det bærer ikke med seg noe viktig.

Dessuten:

• Akkurat nå er medaljefordelingen ganske uinteressant.

Det som betyr noe er å stoppe svindelen.

DET er jo ikke sport som vil bli husket fra Rio selv med noen gode unntak som Usain Bolt, Neymar og danske håndballgutter. Det er svindel.

En av de tristeste historiene fikk du ikke engang med deg. Det er den om padleren Serghei Tarnovschi.

19-årige Sergheis Rio-opphold var lenge slik som de fleste av våre egne utøvere hadde det i sommer-OL:

• Han betydde egentlig ingen ting i internasjonal idrett, men var spennende å se på for hjemmepublikummet..

I dette tilfellet er hjemmepublikummet i Moldova; Europas fattigste land. Der har Serghei vokst til å bli en nasjonal yndling etter å ha reist over grensen fra Ukraina til sitt nye hjemland. Først tok han gull i ungdoms-OL i 2014, så fulgte han opp med toppresultater i verdenscupen i fjor og ble kåret til Moldovas beste idrettsutøver.

BRONSEMEDALJEN forleden var det store gjennombruddet i en finale der Serghei lenge ledet:

- Det var den hardeste konkurransen i hele mitt liv. Jeg lå i ytterst bane mot sidevinden, og så er jeg bare 19 år og tar min første OL-medalje, fortalte han gledestrålende nede på stadion.

Bare timer etterpå kom resultatet fra en dopingtest tatt før lekene. Det var positiv. Unge Serghei som hadde vokst opp i den nye olympiaskolen blant velmenende venner i ungdoms-OL viste seg tilsynelatende å være like falsk som mange av sine eldre konkurrenter.

Sergheis bronsemedalje ble overført til den russiske veteranpadleren Ilia Shtokalov. McLaren-rapporten om russisk statsdop forteller at få idretter har vært verre i juksing enn padlerne. Der er hele 27 positive dopprøver blitt manipulert bort i Moskva-laboratoriet de siste årene. Ilias prøve var kanskje ikke blant disse. Hvem vet i en tid der de fleste idrettene ikke vil vite?

Og hvem er det da igjen å stole på?

DET er spørsmålet alle idrettene og den internasjonale olympiske komite (IOC) er nødt til å svare på for å komme seg sånn nogenlunde videre. Med sinnet og pipingen mot de dopingdømte utøverne, ser Rio-OL ut som et vendepunkt:

• Svindelen blir ikke stilltiende godtatt lenger.

Hva det konkret betyr for den enkelte idrett i tida framover, gjenstår å se. Utfordringen er å få på plass en uavhengig kontroll til erstatning for det dels idrettskontrollerte verdens antidopingbyrå (WADA) kombinert med et troverdig kontrollsystem i hvert land, mens vår egen toppidrettsledelse må tørre å stå opp for en ærligere idrett også når det rammer oss selv..

Det blir både dyrere og vanskeligere enn å vinne flere medaljer.

Men det betyr i hvert fall noe i motsetning til de medaljene Norge ikke fikk i Rio.