GULL NUMMER TO: Her jubler Jon Rønningen for OL-gullet i Barcelona i 52-kilosklassen i bryting i 1992. Rønningen avgjorde kampen i siste sekund og kunne starte feiringen. Foto: Ole Christian Thomassen
GULL NUMMER TO: Her jubler Jon Rønningen for OL-gullet i Barcelona i 52-kilosklassen i bryting i 1992. Rønningen avgjorde kampen i siste sekund og kunne starte feiringen. Foto: Ole Christian ThomassenVis mer

Jon Rønningen forteller alt i ny bok

OL-helten Jon Rønningen var hele Norges yndling. Privat ble livet et mareritt som han ville avslutte

På brytematten ble det OL-gull og stjernestatus. I sin ferske biografi forteller Jon Rønningen (54) om:
* Selvmordsforsøkene
* Angsten og depresjonene
* Pillemisbruket
* Skilsmissene
* Milliongjelda

(Dagbladet): I boka «Hode i klemme – om å seire og gå til grunne» som utgis på Kagge forlag, forteller den norske OL-helten Jon Rønningen (54) om alvorlig angst, tunge depresjoner og systematisk pillemisbruk gjennom mange år.

De psykiske problemene kulminerte med to selvmordsforsøk, kommer det fram i boka.

- I boka vil jeg ikke legge skjul på noe. Alt kommer med, sa Jon Rønningen til Dagbladet Kjendis i fjor, da han for første gang fortalte om bokprosjektet.

- Jeg vil hevde at jeg bare har fungert på idrettsarenaen, ikke i privatlivet. Det er ikke artig å tenke på at det har gått ut over dem jeg har vært glad i, sa Rønningen.

Overveldende angst

Hans to OL-gull i 52-kilosklassen, i henholdsvis Seoul i 1988 og Barcelona i 1992, gjorde Jon Rønningen til et gyldent navn i norsk idrettshistorie.

Men etter at lysene var slukket var han plutselig «ingen».

Da han hadde lagt opp som bryter innså Rønningen plutselig at han satt alene igjen. Han hadde mistet det trygge miljøet både fra idretten og på jobben. Det var i denne perioden han fortalte den daværende kona si at han begynte å føle seg deprimert.

TØFF TID: Jon Rønningen har vært gjennom et mareritt etter den fantastiske idrettskarrieren. Foto: Espen Solli / Se og Hør Vis mer

Rønningen forteller i boka at han kjente på et tungsinn og en stor tomhet.

«Noen ganger kunne angsten og depresjonen være overveldende. Det var som å leve i et svart hull. Selv de minste oppgaver ble umulige å løse, og redselen tok tak i hver nervetråd i kroppen.» beskriver han i kapittelet «Utforbakke».

Depresjonen og angsten tiltok. Alt ble bare mørkere og mørkere.

Som bryter, skildrer han i boka, kunne han med full kontroll og sylskarpt fokus være iskald foran en olympisk finale. Før han legger til: «Det blir vanskelig å skjønne at du da bare noen år senere ikke tør å stå i en kø i en dagligvarebutikk.»

Økende pillemisbruk

Han begynte å ta mer og mer smertestillende tabletter. Han hadde bra tilgang på disse grunnet skader etter en lang idrettskarriere. Han startet å øke doseringen. Han forsto ikke konsekvensen. Det ble til antidepressiva i neste omgang og ulike typer beroligende.

Tablettene ble hans virkelighetsflukt og hans «friminutt», beskriver han i boka. Flere av disse medikamentene var avhengighetsskapende. Inntaket av tabletter økte. På det meste kunne han svelge ti tabletter om gangen for å få effekten han hadde i starten med bare én. Pilleinntaket var hans flukt fra psykiske utfordringer.

Fra år 2000, utdyper han i boka, begynte han for alvor med misbruk av antidepressiva og smertestillende.

Depresjonen og angsten ble bare verre, og pillemisbruket økte.

Han ble også tatt for å kjøre i ruspåvirket tilstand. Han mistet sertifikatet for 18 måneder. Så ble han tatt på ny. Nå var straffen 35 dager i fengsel. Han hadde flere fortrolige samtaler med fengselspresten under oppholdet på Ilseng, skriver han i boka.

De oppklarende samtalene gjorde at Rønningen tenkte at fengselsoppholdet «faktisk ble en ganske fin opplevelse.»

Venner skygget unna

I boka forteller Rønningen om en nedadgående spiral. Etter at han la opp som bryter, begynte selvtilliten å vakle, og han ble mer og mer usikker på framtida.

Han følte seg hjelpeløs og innesluttet. Rønningen kjente uroen som herjet i kroppen hans.

Han forteller om en fortvilende tid hvor venner begynte å skygge unna ham. Ute trakk han hetta over hodet så ingen skulle gjenkjenne ham.

NY BOK: Jon Rønningens ferske selvbiografi gis ut av Kagge Forlag. Vis mer

Om nettene, beskriver han, hadde han mareritt. Så fryktelige at han ble redd for å sovne. Han hadde store problemer med å komme seg opp om morgenen også. Mistet matlysten. Fortsatte med å prate med seg selv. Jon Rønningen fryktet med ett at han hadde bikket over totalt. Men han fant en trøst i praten med seg selv også.

«Det var liksom mitt eneste selskap», forteller han.

Men til slutt hadde han kommet til det kritiske punktet.

«Jeg skammet meg over meg selv og ville ikke vise meg fram for noen. Jeg ville ikke være i denne verdenen. Jeg ville ikke eksistere mer», sier han i kapittelet «Bak gjentrukne gardiner» i boka.

Byggemarerittet

Et byggemareritt var også medvirkende til Rønningens problemer. Etter OL-gullet i 1988 fikk han hus og tomt i gave på Kolbotn. Det ble starten på en milliongjeld.

- Folk tror nok at jeg fikk huset ferdig med nøkkelen i døra. Men det var et byggesett og en uferdig tomt. Jeg hadde ingen anelse om omfanget, og kunne ikke slå inn en spiker. Noen folk hjalp meg litt, men jeg hadde heller ikke peiling på økonomi, innrømmet han i et intervju med Se og Hør i fjor høst.

Han endte opp som gjeldsslave.

- Det ble et håpløst prosjekt. Det var så ille at jeg måtte pante flasker for å få råd til brød. Jeg ble millionær i gjeld på grunn av den gaven, sa Rønningen.

MERITTERT: Her viser Rønningen fram OL-gullet fra Sør-Korea. Foto: Inge Gjellesvik / NTB Scanpix Vis mer

I denne perioden kom også hans første skilsmisse. Det fortsatte å gå bratt nedover for ham.

Etter hans andre skilsmisse tidlig på 2000- tallet, endte Jon Rønningen opp i en sokkelleilighet uten vinduer på Kolbotn. Firebarnsfaren fikk en alvorlig knekk, og opplevde en lang og tung periode gjennom flere år.

Selvmordsforsøket

Det var etter den andre skilsmissen han forsøkte å ta livet sitt for første gang, forteller han i den nye boka.

«Alt var helsvart. Jeg var ensom, blakk, 100 prosent ufør, konstant livredd, og totalt avhengig av medikamenter, forteller han i boka.»

På toppen av det hele var han utro mot kona mens han ruset seg på medikamenter. Da hun oppdaget utroskapen, ramlet verden fullstendig sammen.

Han samlet opp alt han kunne finne av tabletter. Det var sovepiller som han stjal fra foreldrene og piller som han selv hadde skaffet fra ulike leger. Til slutt hadde han samlet en enorm cocktail av langt over hundre tabletter.

«Det var en dose som kunne ta livet av en hest. Jeg var helt sikker på at ikke noe menneske kunne overleve den. Denne cocktailen svelget jeg.», skriver han i boka.

Men den tok ikke livet av Rønningen. Kona fant ham på baderomsgulvet mens han lå der, paralysert og med sikkelet rennende ut av munnen.

«Jeg skulle ha vært død den dagen. Det var på ingen måte et rop om hjelp fra min side. Jeg var helt og holdent innstilt på å ta mitt eget liv. Mine egne depresjoner, og elendigheten jeg hadde påført alle rundt meg, gjorde at jeg så det som den eneste løsningen», forteller han videre.

Det andre selvmordsforsøket

I tida etter selvmordsforsøket ble han skrevet ut og mer eller mindre overlatt til seg selv.

Tidvis levde han fra hånd til munn økonomisk, og slet med tøffe depresjoner, også etter selvmordsforsøket. Han var overlatt til seg selv, og bruker plass i boka på å stille kritiske spørsmål til hvordan psykiatrien fungerer i Norge.

Rønningen tror han kunne kommet seg fortere ut av depresjonene om han hadde blitt behandlet annerledes etter det første selvmordsforsøket.

I stedet fortsatte det med et nytt selvmordsforsøk noen år senere.

Fortsatt langt nede etter lang tids medikamentmisbruk, og fortsatt ensom. Alene i sin egen leilighet bestemte han seg for at nok var nok. Selvmord ville nok en gang være den beste løsningen for alle, konkluderte han, og begynte planleggingen av hvordan han skulle lykkes med det denne gangen.

I boka forteller han i detalj om hvordan han mannet seg opp, fylte lommene med penger og reiste inn til «Plata» på Oslo S for å kjøpe en overdose heroin. Rønningen forteller også at han avtalte å betale for at en narkoman skulle injisere den dødelige dosen på ham.

DET FØRSTE GULLET: Her vinner Rønningen (i blått) I Seoul i Sør-Korea i 1988. Foto: Inge Gjellesvik / NTB Scanpix Vis mer

Men i stedet for å ende sine dager med en overdose på Oslo S, kom han på at han hadde lovet sønnene sine å ta dem med i svømmehallen dagen etter. I stedet for å gjennomføre selvmordet, valgte han å reise hjem igjen til leiligheten i Ski.

Han ville ikke skuffe sønnene enda en gang, skriver han i boka.

Veien tilbake

Etter den avgjørelsen begynte den lange veien tilbake til livet.

- At jeg hadde det veldig tøft, er noe jeg ikke legger skjul på. Det har tatt tid å komme seg videre. Jeg har tatt et trinn av gangen. Gode venner fra brytemiljøet har vært til stor hjelp, fortalte Rønningen til Dagbladet og Se og Hør i fjor.

I dag er det de fire sønnene hans som er det beste gullet for brytelegenden. De fire sønnene så ikke så mye til faren under oppveksten. Jon prøver å ta igjen det tapte.

- Man får ikke gjort noe med ting som er skjedd, men jeg må likevel tro at det går an å rette opp i en del ting. I dag betyr guttene mine alt for meg, sier han.

I dag lever den tidligere bryteren fra Kolbotn et godt liv i Finnmark. Det som bare skulle være en helgetur til Mehamn i 2010 for å trene et brytemiljø der, endte med hodestups forelskelse i Linda Rasmussen (47).

Naturen, menneskene og kjærligheten i nord har vært en god medisin for Kolbotn-mannen.

- Alle smellene jeg har vært gjennom har gitt meg verdifull erfaring. Nå lytter jeg mer til folk. Jeg er totalt forandret fra da jeg selv drev med idrett. Da handlet alt bare om meg, innrømmer han.

Etter å ha blitt uføretrygdet på grunn av fysiske plager, ser han nå en fremtidig mulighet til å komme i jobb igjen. I samme firma som tvillingsønnene jobber for

- Nå ser jeg en åpning, slik at jeg kan fungeres om et normalt menneske igjen, sier han.

Dagbladet har vært i kontakt med Jon Rønningen, som henviste oss videre til Kagge forlag. Forlaget har så langt avvist intervjuforespørsler i forbindelse med utgivelsen av boka.