BESKYTT DE RENE!  Vi må våge å diskutere vår egne dopingutfordringer for å beskytte de rene utøverne. Som for eksempel langrennsjentene som konkurrerer i en tidligere svært dopingutsatt sport. FOTO: Øystein Monsen/Dagbladet.
BESKYTT DE RENE! Vi må våge å diskutere vår egne dopingutfordringer for å beskytte de rene utøverne. Som for eksempel langrennsjentene som konkurrerer i en tidligere svært dopingutsatt sport. FOTO: Øystein Monsen/Dagbladet.Vis mer

OL-skandalen: Norske skijenter er dårligere beskyttet enn verdens vektløftere

Det må ende med nederlag når vi ikke våger å prate om det som er ubehagelig i norsk toppidrett.

OVER ALT i verden diskuteres doping. Det siste året har vært det store gjennombruddet for det å kunne få fortelle, beskrive og kommentere hva denne svindelen gjør med all idretten vi er så glad i. Mens skjelett etter skjelett har ramlet ut av gymskapene, er den ene idrettslederen etter den andre blitt presset til å ta tak i jukset.

I går vedtok det internasjonale vektløfterforbundet (IWF) å utestenge nasjoner med to eller flere dopingdømte OL-deltakere. til Rio. Det rammer i første omgang Russland, Hviterussland og Kasakhstan, og er et sensasjonelt vedtak. Vektløfting har vært ansett som en dopversting i internasjonal idrett. Inspirert av friidretten tør  vektløfting endelig gjøre noe med sin egen svindelkultur.

Slik blir tilsynelatende etterforskningen av russisk friidrett stående som et vendepunkt i kampen mot doping. Det at den viktige friidretten tør suspendere en av sine beste nasjoner, setter helt nye rammer for hva som er mulig å gjøre for å presse svindlerne bort fra sporten. Snart må også Russlands-vennen Thomas Bach, presidenten i den internasjonale olympiske komite (IOC), komme seg ned fra fanget til Vladimir Putin og drive denne diskusjonen videre til handling. Ellers mister IOC sin troverdighet, og med den all prestisjen, alle sponsorpengene og alt det andre som gjør at sportsverdenen ikke klarer seg uten olympiske leker.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Denne dominoeffekten fra de store idrettene og mesterskapene, har på kort tid gitt det internasjonale antidopingarbeidet helt andre muligheter. Så hvorfor er det fortsatt så ubehagelig for oss å snakke om hvilken konsekvenser den pågående kampen mot doping må få for vår egen idrett?

DA jeg begynte som sportsjournalist for førti år siden var et av mine første intervjuer en prat med en kar som jobbet med doping i Norges Idrettsforbund. Det var et ganske nytt felt, men vedkommende skjønte at dette fort kom til å bli så vanlig at  temaet lett ville bli kjedelig for sportspublikummet:

- Det jeg frykter mest er den dagen da norske dopingdømte bare blir en notis, sa han.

Den dagen kom sist søndag.

FOR da Olympiatoppen den formiddagen presenterte sin liste over nye uttatte Rio-farere, ble den dopingdømte kappgjengeren bare nevnt i forbifarten. Så ble han et navn som alle andre på nyhetssendingene på TV og i meldingene på nettstedene før han til slutt endte som notis i papirutgavene neste morgen.

Norsk sportspresse var helt likegyldig til at Norge sendte en dopingdømt utøver for å vinne medaljer for oss i OL, og skal ikke lastes spesielt for det:

•• Likegyldigheten gjaldt jo alle.

Toppidrettssjef Tore Øvrebø og generalsekretær Inge Andersen som skrev ut billettene på vegne av norsk idrett, brydde seg ikke engang om å informere idrettspresident Tom Tvedt om det som skjedde. Det kom heller ingen kulturminister ilende til med krav om full åpenhet om hva som hadde foregått bak stengte dører i Idrettsforbundet idet den gamle antidopinggiganten Norge gjorde seg mindre hellig enn superskurken Russland i iveren etter å få vår egen dopingdømte helt til OL.

For kulturminister Linda Hofstad Helleland er det visst like greit å sitte musestille mens vår egen idrettskultur radikalt forandres. Det norske idrettspublikummet har vært vant til å se på seg selv som de siste hellige, rene. Derfor har vi alltid klaget når dopete konkurrentene har kommet tilbake på banen eller i løypa etter endt straff.  Nå gjør vi akkurat det samme.

Men er alt egentlig greit bare Norge vinner?

FORELØPIG framstår det slik. I løpet av to Tysse-saker har norske idrettsledere, politikere og sportspresse vist sitt sanne ansikt:

•• Vi som gjerne lot oss ryste over utenlandske dopdømte som herjet på resultatlistene,  vil helst ikke snakke om våre egne.

Å snakke om sånt er vanskelig. Det krever en selvkritisk diskusjon om vitsen med det å vinne i idrett , samt vilje til å ta konsekvens av egne fall. Bare på det viset kan vi ta vare på de sterke rene treningskulturene som preger det beste av norsk toppidrett; for eksempel langrennsjentene som dominerer i en sport som bare for noen år siden var tungt preget av doping. For med søndagens OL-uttak, sa jo norsk idrett ja til å sende hvilke som helst dopingdømte utøvere til Rio. Her er det ingen grense oppad. Slik får rene norske idrettsutøvere i teorien en dårlige beskyttelse enn verdens vektløftere. Det viser hvordan Olympiatoppen med dette uttaket har satt seg selv i en håpløs situasjon.

For det er jo ikke Tysses skyld eller uskyld dette dreier seg om. Selv har jeg aldri hatt noen sterk mening om selve skyldspørsmålet. Sånt må avgjøres i WADA-laboratoriene og i retten. Det er dommens konsekvens for norsk idrett denne saken gjelder, men akkurat det vil helst ingen snakke om.

DET eneste gode med denne siste Tysse-saken er at den har gjort idrettspresident Tom Tvedt forbanna. Han vil ikke bli spilt sjakk matt av sine egne nærmeste ledere en gang til. Det er derfor han har innført politisk kontroll av norske OL-uttak.

Den er dessverre nødvendig. Hvis ikke blir det helst som nå.

Vi tier stille og lar Norge vinne, uten å skjønne at dette er nødt til å ende med et gedigent nederlag.

LES OGSÅ:

Ikke stol på feige Norge

Krisemøte nå: Forsøker å fjerne Tysse fra OL-troppen

Ny OL-skandale: JA til gammel dopdømt, NEI til de unge rene

Feigt av Norge å sende en dopingdømt til OL
 

BLIR STOPPET:  Russiske Tatiana Kashirina kunne ta medalje i sist OL til tross for to års doputestengelse. Nå stopper det internasjonale vektløfterforbundet tidligere dopingdømte ved å utelate nasjoner som har to eller tre slike tilfeller fra tidligere OL. FOTO: AFP/Scott Halleran/Getty Images.
BLIR STOPPET: Russiske Tatiana Kashirina kunne ta medalje i sist OL til tross for to års doputestengelse. Nå stopper det internasjonale vektløfterforbundet tidligere dopingdømte ved å utelate nasjoner som har to eller tre slike tilfeller fra tidligere OL. FOTO: AFP/Scott Halleran/Getty Images. Vis mer
Lik Dagbladet Sport på Facebook