GOD TRØSTER:  Ole Einar Bjørndalen gir lagkamerat Emil Hegle Svendsen trøst etter stafettmissen. De har begge vunnet to OL-gull hver i Sotsji. Det er neppe fordi det bare har vært passe snilt i på  skiskytterlaget.. FOTO: Thomas Ramus Skaug/Dagbladet.
GOD TRØSTER: Ole Einar Bjørndalen gir lagkamerat Emil Hegle Svendsen trøst etter stafettmissen. De har begge vunnet to OL-gull hver i Sotsji. Det er neppe fordi det bare har vært passe snilt i på skiskytterlaget.. FOTO: Thomas Ramus Skaug/Dagbladet.Vis mer

OL-suksess for de snille norske

I en internasjonal vinteridrett der det fortsatt svindles, gjelder det for oss å holde fast på de rette verdiene.

I ET VINTER-OL der det meste har gått Norges vei bortsett fra et par smøringsbom og en stang ut på standplass, er skøytesporten en ganske enslig taper. Ikke det at plasseringene har vært så verst, men det ble altså ingen medaljer.

Sånt skal også analyseres midt i den norske suksessen, men neppe så lettvint som Aftenpostens skøytekommentator forsøkte forleden:

- Det er alltid hyggelig å besøke skøyteleiren. Men mitt inntrykk er at det blir for snilt, oppsummerte han situasjonen før han konkluderte med at "skøytesporten bør nullstilles og starte helt på nytt. Fra nå".

Mer i utakt med norsk toppidrett er det vrient å komme.

FOR DET som i virkeligheten har skjedd i disse lekene, er at de inkluderende, rause og vennlige elitemiljøene har vunnet mest for Norge. I Sotsji har det vært slik  både i alpint, skiskyting, kombinert og jentelangrenn. Hver for seg har disse treningsgruppene sentrale eldre utøvere som er trygge nok til å ta vare på de unge som får være med.

I alpint har dette vært selve fortellingen bak en sammenhengende suksess i over tjue år før Henrik Kristoffersen (19) med slalåm-bronsen ble sportens yngste medaljevinner i OL.  Det samme har skjedd bak nivåhevningen i kombinert der Magnus Moan kom hjem til landslaget og fikk jobbet fram en mer samlet treningskultur. Denne enheten har vært tydelig også rundt den ellers svært individuelle Ole Einar Bjørndalen som likevel alltid har delt kunnskapen sin med de andre, og selvsagt i alt som det fine som har hendt rundt Marit Bjørgen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

OM  du fortsatt skulle tro at det lønner seg bare å bli sånn passe snill eller helst litt slem for å få resultater i eliteidrett, kan du starte med en virkelighetsjekk i karrieren til Marit.

I går ble hun tidenes beste jente i vinter-OL. Det har skjedd samtidig som en gruppe ordentlige trenere og ledere har bygget opp et landslag med Marits naturlige medmenneskelighet som lim.

Det har holdt i massevis til å dominere internasjonal langrenn uten at noen har trengt å kjefte utøverne fram, spille dem opp mot hverandre eller gjemme seg bak en autoritær maske i tro på at hard, utøvd makt som skal til for å få ristet fram det beste i eliteutøvere.

ER DET ENNÅ noen som trives best og yter mest når de blir pisket, så får de gjerne drive med sitt. Idrettstjernenes preferanser er hverken mer eller mindre sære enn folks flest. Poenget er bare at dette ikke er noe for den organiserte norske toppidretten.

Den norske Olympiatopp-modellen er basert på helhet; det at mest mulig av livet helst bør stemme sånn nogenlunde for at du kan bli god til å leke. For de langt fleste av oss skjer det når vi er trygge; når vi tør å åpne opp både for oss selv og de andre.

Det er denne forståelsen av prestasjonsutvikling det er viktig å holde fast ved også når toppidrettens grunnverdier blir utfordret gjennom stadig nye dopingavsløringer. Nattas drama rundt den østerrikske langrennsløperen Johannes Dürr går rett inn i debatten om hvilke holdninger som skal få bestemme i toppidretten. Det er ikke så mange år siden østerrikerne tok et oppgjør med sin egen olympiske komite etter en serie systematiske dopingsaker, samtidig som bruk av doping ble kriminalisert med en strafferamme på 10 år.

Slike oppgjør gjør det lettere å stoppe en enslig langrennsvindler på tur hjemom for å preparere seg for OL-suksess på 5-mila. Likevel er det holdningene og stemningen i selve treningsgruppene som helst avgjør hvordan toppidretten drives.

SKAL vi sikre en god, verdibasert norsk toppidrett må vi beholde åpne, trygge treningsmiljøer. Det er speilbildet av slike miljøer vi ser når tenåringen Henrik Kristoffersen er like avslappet og glad som om han skulle hatt like mange OL-starter som år, og når brødrene Bø etter sine oppvisningsetapper sammen med Ole Einar er de første til å trøste Emil Hegle Svendsen.

For det er ikke maskiner som har konkurrert Norge fram til en topplassering i Sotsji-OL. Det er en gjeng jenter og gutter som uansett alle sine medaljer og all sin suksess, søker akkurat den samme bekreftelsen som de fleste av oss.

Da kan det vel aldri bli for snilt.