Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Sport

Mer
Min side Logg ut

Ole G-punkt Solskjær

You are my Solskjaer. My only Solskjaer.

Jeg har håndhilst på Ole Gunnar Solskjær. Skjebnen var grei den dagen. Tilfeldighetene ville det slik at landslagsdrakta fra `98, med «20» og «Nossum» på ryggen, lå klar i veska mi. Som om den visste at den skulle få kos.

Ole Gullgutt kom, jeg rakte fram labben, deretter trøya. De små grå holdt pusten. Ingen tegn til liv der oppe. Tilbake sto en amøbe i lårkort med bedende blikk og håndtrykk som en glassmanet.

- Kor vil du at i ska skrive? spurte møringen og tørket av seg på buksa.

- Der.

Sa jeg og pekte. Til høyre for flagget. Mellom puppene.I kveld skal jeg bære den hjerteformede autografen på brystet, og krysse alt hva lemmer og tøy kan holde i håp om at Babyface slår til.Inntil i går trodde jeg at jeg var alene om det lett maniske opphenget i Ole Galskap Solskjær. Altså, jeg vet at det finnes noen hundretusen tiåringer som deler min interesse, men jeg velger å heve meg over dem. De gråter dessuten ikke over avisa på trikken om morningen når Solskjaer skaper overskrifter i engelske aviser.Venninnene mine skjønner ingenting. Det er ikke han damene faller for. Det er sjelden man hører noen referere til Clausenengas store sønn som Ole G-punkt Solskjær, for å si det på den måten. Men nå vet jeg hvorfor. Mens de pene portugiserne senket Romania på overtid i går, tilbrakte jeg noen timer i kinomørket. Parallelt med EM ruller den årlige kortfilmfestivalen i Grimstad, og jeg hadde bevilget meg kamp-fri på grunn av en film på sju minutter: «Baby Face Assassin». Handlingen er veldig enkel. En desperat kvinne med gråten i halsen (på min egen ubetydelige alder) har mistet en liten grønn plastikkdings med et bilde av Ole Gunnar Solskjær på. Hun har båret den med seg i tykt og tynt, men nå er Ole Goodwill borte og livet knaker i hengslene. Ikke akkurat Oscar, kanskje, men likevel. Jeg skjønner regissøren godt. Ole Gunnar er ingen vakker prins. Men han er et eventyr. Og alle prinsesser trenger et sted å være. Selv oppholder jeg meg i drømmen om en dag å få inn en fulltreffer. I Lotto, om ikke annet.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media