Om ære og makt

Det er olympiske dimensjoner i det russiske ordskiftet etter OL i Salt Lake City. For den nasjonale ydmykelsen er stor, og doping - hva er nå det? Dessuten: Ville noen våge å stjele russisk gull hvis landet fortsatt hadde vært en militær supermakt?

DA DE RUSSISKE OL-deltakerne kom hjem til Moskva tidligere denne uka, ble de tatt imot som helter. Ikke noe rart i det, i og for seg, selv om seks gull er den dårligste medaljehøsten siden Sovjetunionen begynte å delta i OL i 1956. Det rare er at dopingtatte Larissa Lazutina var en av dem som ble feiret aller mest. Hun kom hjem med høyt hevet hode til tross for at hun ble fratatt gullet på tremila før hun hadde fått det i snor rundt halsen. Hun var ydmyket, ikke fordi hun var tatt i doping, men fordi nettopp det at hun ble tatt ut til å testes for doping, var en ydmykelse av Russland selv. Annerledes er det vanskelig å forstå både politikere og idrettsledere som har uttalt seg uvanlig villig i sakens anledning.

TA FOR EKSEMPEL lederen i Russlands olympiske komité, Leonid Tyagashyov. Han lover all mulig støtte til de dopingtatte russiske OL-deltakerne i Salt Lake City. «Jeg vil forsvare interessene og æren til Larissa Lazutina og våre andre atleter til siste slutt,» sa Leonid Tyagashyov ifølge det russiske nyhetsbyrået Interfax. Til russiske medier klager han over at den russiske olympiske komité er presset fra alle kanter til ikke å ta opp saken med Lazutina og den andre dopingtatte Olga Danilova i Idrettens voldgiftsrett i Lausanne. Men OL-sjefen lover å motstå det internasjonale presset. Og man må vel nesten kunne spørre: Doping - hva er det?

DET VAR kvinnestafetten på ski som fikk det til å renne over for det idrettsinteresserte Russland. Da det russiske laget fikk startforbud fordi nettopp Lazutina hadde for høye blodverdier, rant det over for både russiske TV-kommentatorer og for Vladimir Putin selv. Presidenten ringte selv til Leonid Tyagashyov og forlangte at den nasjonale olympiske komité gjorde noe etter at stafettkvinnene ble nektet start. Selv russernes religiøse overhode, patriark Aleksej II, fordømte det som skjedde. Og mye av denne rettferdige harme var lett å forstå, for russiske kunstløpere hadde blitt dømt til å dele gull etter først å ha fått det alene, og de russiske stafettjentene var blitt nektet start til tross for at ingen ennå var blitt tatt i doping. Det rare er at den rettferdige harmen bare blir forsterket når det faktisk viser seg at russiske idrettsutøvere har jukset.

DE RUSSISKE nederlagene i OL i Salt Lake City har virvlet opp en rasende nasjonalisme. Russiske kommentatorer har i aviser og på TV stilt spørsmålet om den nasjonale ydmykelsen Russland ble utsatt for i Salt Lake City, rett og slett kan skyldes at landets væpnede styrker har mistet mye av sin militære slagkraft. Det var historikeren Karl von Clausewitz som slo fast at krig egentlig bare var en fortsettelse av politikken, men med andre midler. I hele perioden med kald krig demonstrerte hvert eneste OL at idrett var en fortsettelse av politikken, men med andre midler. I det gamle Sovjetunionen var både militærmakt og idrett en måte å demonstrere ideologisk overlegenhet på, og en kraftig understreking av politisk overlegenhet - med andre midler.

OG DET ER HER mye av forklaringen til de mange uforklarlige russiske reaksjonene på OL i Salt Lake City ligger. Leonid Tyagashyov beklager seg på følgende måte: «Vi ble kriminalisert gjennom det aller siste av dopingtester som vi ikke har hørt noe om,» sier han. Dette kan neppe forstås på noen annen måte enn at han mener det ikke er bruk av dopingmiddelet NESP det er noe galt med, men at det er urettferdig at de russiske OL-deltakerne ikke var tilstrekkelig orientert om hvor langt dopingjegerne var kommet. Og her er vi igjen ved et berøringspunkt mellom krig og idrett. For i Sovjetunionen ble oppdrett av idrettsstjerner gitt prioritet nesten på linje med forskning og utvikling av kjernefysiske våpen. Det gjaldt både ære og makt. Sånn sett er det rester av Sovjetunionen vi ser både i Den russiske olympiske komité og i reaksjonene fra både president, patriark og fra folk flest.