Opp igjen, Jan Derek

Rosenborg rystet fjorårets moralske Champions League-vinner og Europas kanskje beste lag for øyeblikket. For et par sesonger siden hadde vi hyllet Rosenborg etter en slik prestasjon. Det er kanskje på sin plass å gjøre det igjen.

Det er bare et halvt år siden vi utnevnte Rosenborg til et av Europas beste fotballag og en åpenbar finalekandidat i Champions League. Begge deler virket naturlig der og da, men mye har skjedd i mellomtida.

En del selvforskyldt. Mye uforskyldt. Men totalt sett såpass mye at det kanskje kan være greit å minne om hva Rosenborg faktisk har vært igjennom av problemer de siste månedene. For naturligvis har kvalitetsfallet sin forklaring.

  • Trettheten i en tynn spillerstall meldte seg på tampen av fjorårssesongen.
  • Den lange vinterpausen tappet laget for kvaliteter som bare kan dyrkes gjennom kamper på høyt nivå.
  • Skader i en tynn spillerstall reduserte laget ytterligere.
  • Uflaksen og tafattheten på spillermarkedet gjorde at en førstelver med åpenbare mangler aldri ble styrket.
  • Det voldsomme overgangsmaset rundt Carew har skapt en ny situasjon i en klubb som Rosenborg. Og senest før kampstart i går gikk kaptein Bent Skammelsrud ut og luftet sin frustrasjon på vegne av spillergruppa.

Alvorlige forhold hver for seg. Og sammen blir de umulige å skjule. Rosenborg kunne langt på vei klart det med normal uttelling hjemme mot Dinamo Kiev og litt positive marginer i går. I stedet framstår Rosenborg som en slags taper. Og det er ufortjent.

Det er ikke mer enn et par sesonger siden vi hadde vi sittet i nesegrus beundring over det Rosenborg presterte i går. Nå er beundringen preget av mer ettertenksomhet og realisme.