Opp med farta, gutter!

ULLEVAAL (Dagbladet): For fotballens glade gutter går visst sola aldri ned.

Synes du at Norge ikke lignet noen VM-deltaker i flomlyset i går kveld, vet trenerparet Åge Hareide og Stig Inge Bjørnebye at de har nådd playoff på lettest mulig måte.

Akkurat nå er det bare det som teller, pluss de små tegnene på at landslaget i løpet av en måned kan vokse seg sterkere enn å slå Moldova på en gavmild keepertabbe.

Men det kreves endringer av både spillere og trenere før det skjer.

FORELØPIG er endringen størst hos det tidvis sutrete Oslo-publikummet.

Når et fullstappet Ullevaal trampeklapper for 1 - 0 over Moldova, er i hvert fall hjemmepublikummet lystne på sluttspill igjen.

For lille, lutfattige Moldova er nummer 107 på verdensrankingen og har på tross av framgang i år ennå afrikanske Rwanda rett foran seg på lista fra FIFA.

Og for å si det ganske platt:

 Det er ikke akkurat fotballnyhetene som sjokkerer fra Rwanda.

Ikke fra Moldova heller, men kvalikgruppas desiderte bunnlag avsluttet kampen med et pasningsspill foran det norske straffefeltet som nær hadde endt med utligning.

SLIKE TILFELDIGHETER hører sporten til, men skal vi være ærlige er ikke Norge klar for playoff til sluttspillet i Tyskland med en helhetlig stil som minner om en spennende VM-deltaker.

Åge Hareide har noen av delene til et bra lag, men sliter med helheten.

Derfor bør han starte med de taktiske delene han har kontroll på. Den neste Ullevaal-kampen gjelder VM-plassen, og da er det tid for å justere mer på det offensive spillet.

UTFORDRINGEN ligger i bruken av kantspillerne. Gjennom hele landslagsperioden sin har Hareide konsekvent plassert dem helt oppe på høyde med motstandernes forsvarslinje, men det fungerer stadig dårlig:

 De norske kantene blir feilvendte og sårbare hver gang landslaget spiller etablert angrep.

Dette skjer både på dårlige og gode dager.

Da alt stokket seg mot Skottland for et par uker siden var kantspillerne like sjanseløse som resten av laget, men stort bedre var det ikke mens vi ennå jaget seiersmålet i går.

VED Å DYTTE kantene sine så høyt, binder Åge Hareide mye av bevegelsen i angrepsspillet. Det understreker en av flere svakheter ved dette laget:

 Norge mangler ekstrem fart på sidene.

Det hadde heller ikke landslaget den gang det å starte noen meter bak forsvarslinja var barnelærdom for kantspillerne, men resultatet ble høyere fart inn i bakrommet fordi kantene både startet oftere rettvendt og brøt offsidelinja nærmere toppfarten sin.

DENNE BEVEGELSEN får Norge automatisk i den uviktige testkampen i Minsk på onsdag fordi hviterusserne kommer til å presse oss bakover på banen slik at kantene uansett blir tvunget til å starte dypere .

Norges offensive trøbbel kommer først når landslaget skal styre kampene, og da helst på hjemmebane. Kanskje er det ikke så rart at det i denne VM-kvaliken har vært langt mellom det rytmisk riktige norske angrepsspillet.

MOT MOLDOVA satt rytmen bare et par ganger etter pause da gjestene måtte angripe på 0 - 1 og åpnet større rom bak seg. Ellers var det norske angrepsspillet på 0 - 0 som ventet en orgie i innkast og lange crossballer.

Det fungerte akkurat bra nok, men motstandere som Tsjekkia, Tyrkia eller Spania på Ullevaal krever sannsynligvis flere offensive alternativer enn dødballene.

NÅ HAR Hareide også et mannskap til det. Steffen Iversen er tilbake i form og gir John Carew den støtten han tross alt trenger.

I tillegg fortsetter Christian Grindheim og Kristofer Hæstad utviklingen. Her har Norge et sentralt midtbanepar som skapt til å få de avgjørende overgangene i de farligste posisjonene på banen.

Det er grunnlaget for et bedre angrepsspill med større bevegelse bakfra.

Resten er det opp til Åge Hareide å sette sammen.