Opp og slåss, Aambø

Det tar gjerne lang tid å bygge kompetanse og autoritet. Å rive ned igjen derimot, kan være styggelig fort gjort. Det holder med et feil vedtak på tirsdagens styremøte i Idrettsforbundet.

Siden fadesen i Calgary-OL for 18 år siden, har Olympiatoppen bygd seg opp til å bli en maktfaktor i norsk toppidrett. Ikke alle særforbund alltid har vært like happy med Olympiatoppens eksistens og maktutøvelse. Spesielt har ski og fotball vært kritiske og generelt lite glade for det som gjerne har blitt omtalt som «innblanding i indre anliggender» når OLT har banket på døra med sin kompetanse.

DET BESTE EKSEMPELET, blant mange, på slik innblanding, kan hentes fra skiskytterne. I sin tid sendte daværende toppidrettssjef Bjørge Stensbøl Rolf Sæterdal inn i miljøet med klar beskjed om å røske opp i treningskulturen. Sæterdal ble møtt med uvilje og mistro. To år seinere var han genierklært av en gjeng vinnende skiskyttere.

Slik har OLT opptrådt overfor en rekke særforbund, gått inn, utfordret og tvunget til nytenkning. Og det er her kompetansen og suksessformelen har ligget. Bare Skiforbundet og Fotballforbundet har på sitt vis klart å stritte i mot. Der har Olympiatoppen gjerne blitt oppfattet mer som en trussel enn som en alliert.

BEGGE DISSE STORE forbundene har har sittet i Kvillum-utvalget som tirsdag legger fram sin rapport for idrettsstyret. I hvor stor grad ski- og fotball har påvirket Kvillum-rapportens innstilling, vet jeg ikke så mye om. Annet enn at det neppe er urimelig å anta at de er tilfredse med konklusjonen.

En konklusjon som fort kan frata Olympatioppen det meste av dens makt og mye av dens autoritet.

Vedtas Kvillum-rapporten, går Olympiatoppen fort fra å være en pådriver, en motivator og ei vaktbikkje overfor særforbundene, til å bli et serviceorgan eller et konsulentfirma som leverer tjenester på særforbundenes bestilling.

HITTIL HAR Olympiatoppen vært premissgiver overfor særforbundene. Den motsatt situasjonen er et styrevdtak unna. Kvillum-utvalget foreslår å flytte Olympiatoppen i organsisasjonskartet. Fra å rapportere til NIFs generalsekretær, skal Jarle Aambø heretter ha særforbundene, representert i et toppidrettsuvalg, som sjef.

I en kronikk i Bergens Tidende her om dagen, kalte Johan Kaggestad en slik utvikling for en kastrering av Olympiatoppen. Det er lett å forstå Kaggestad. Å overlate styringa til et toppidrettsutvalg, kan i ytterste konsekvens medføre at OLT gir opp eierskapet til framtidas OL-tropper med alt det innebærer av kvalitetssikring i forberedelser, uttak og gjennomføring.

OG DET BØR IKKE Jarle Aambø tillate at skjer. Aambø har en helt annen lederstil enn forgjenger Bjørge Stensbøl. Der Stensbøl sto på barrikadene og snakket i overskrifter, foretrekker Aambø å jobbe i det stille. Han velger diplomati og lobbyvirksomhet framfor Stensbøls åpne og ofte høylydte debatter. Metodene er riktignok underordnet så lenge resultatet er til å leve med. Men et resultat der OLT overlater maktposisjonen sin til særforbundene, gjerne representert ved de største og sterkeste av dem, blir banskelig å overleve.

Jeg forventer at toppidrettssjefen toner flagg og slåss for å bevare Olympiatoppen som en selvstendig utøvende kompetanseenhet innen norsk toppidrett. Han gjør ikke det ved å gi fra seg makt til sine argeste kritikere, ski- og fotballederne.

OLYMPIATOPPENS finasielle situasjon er lovet rehabilitert senest i 2008. Kanskje kommer det penger før den tid. Uansett, med den økonomiske basisen gjenopprettet, har OLT operativ kraft til å prege og utvikle norsk toppidrett uavhengig av hvem som sitter på verv i de respektive sørforbundene.

Den posisjonen bør være verdt en fight.