VIL TA DOPINGKONTROLLEN FRA REVENE: Flere av de viktigste kritikerne til dagens dopingjakt var samlet i Oslo i går. De vil overføre idrettens makt til mer uavhengige etterforskere og dommere. Illustrasjon fra Travis Tygart-foredrag/Cartoons@alg.org.
VIL TA DOPINGKONTROLLEN FRA REVENE: Flere av de viktigste kritikerne til dagens dopingjakt var samlet i Oslo i går. De vil overføre idrettens makt til mer uavhengige etterforskere og dommere. Illustrasjon fra Travis Tygart-foredrag/Cartoons@alg.org.Vis mer

Internasjonalt dopingseminar i Oslo

Opprørerne samlet på Grand Hotel. Men det er i hønsegården det foregår

Nå vil Linda Hofstad Helleland og gjengen hennes overta makten over den internasjonale dopingkontrollen fra de gamle idrettslederne.

DET er ikke alle opprørsmøter som blir åpnet av en statsminister under tunge lysekroner i krystall i festsalen til hovedstadens mest ærverdige hotell. Men det skjedde da gjengen som ønsker å frata idretten makten over den internasjonale dopingkontrollen, var samlet i Oslo i går.

Her var alle de store navnene. Amerikanske Travis Tygart; sjefen for antidoping USA som viklet Lance Armstrong inn i selvmotsigelser, Richard McLaren; den modige kanadiske dopingjegeren som avslørte hvordan Russland vant OL-medaljene sine i Sotsji, og vår egen Linda Hofstad Helleland som nå ønsker å overta ledelsen over Verdens Antidopingbyrå (WADA). Og som fort vekk kan klare det.

FELLES KAMP: WADAs visepresident Linda Hofstad Helleland og den canadiske jusprofessoren Richard McLarren er begge viktige aktører i kampen for å få en ny ledelse av den internasjonale dopingjakten. FOTO: Vidar Ruud / NTB scanpix.
FELLES KAMP: WADAs visepresident Linda Hofstad Helleland og den canadiske jusprofessoren Richard McLarren er begge viktige aktører i kampen for å få en ny ledelse av den internasjonale dopingjakten. FOTO: Vidar Ruud / NTB scanpix. Vis mer

At statsminister Erna Solberg der på hotellet velsignet den norske barne -og likestillingsministers globale kamp mot det narraktige dopingregimet til idrettens mange gamle menn, er både en styrke og en svakhet. Begge de to Høyre-toppene er definitivt på riktig side i en avgjørende kamp for å få en renere internasjonal idrett, men de er der som representanter for statsmakten.

Det er utfordrende i en idrett der det verste dopingbruddet akkurat er blitt begått av en statsmakt.

MØTET på Grand Hotel handlet om hvem som skal kontrollere selve dopingjakten. Eller sagt på mer direkte vis:

  • Om reven fortsatt skal få være sjef i hønsegården.

Når idrettssjefene som rever flest forlanger å få jakte i fred, kan vi utenfor regne med at dagens kvotejakt fortsetter. Da blir det ikke tatt flere dopere enn det passer ut fra idrettens oppfatning om hva som er den rette miksen av avsløringer og sånn passe sunn butikk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Eller som Travis Tygart treffende karakteriserte de internasjonale idrettsledernes kryssende interesser i kampen mot doping da han ba de alle sammen om øyeblikkelig å trekke seg fra styret i Verdens Antidopingbyrå (WADA):

- Du kan ikke både være promotor og politi.

Det er et knusende argument for å få selv til å slippe taket både på etterforskningen og straffeprosessen innen idretten. Men blir det egentlig noe bedre med politisk kontroll av den internasjonale dopingjakten?

AKKURAT det avhenger av hva som er de ulike politiske interessene. For tida er det vanskelig å skille mellom den gamle Atlanterhavspakten og det nødvendige dopoppgjøret med Russland. Det er USA, Canada og de vesteuropeiske landene som presser på for at alt ikke skal bli som før de modige russiske varslerne, de sterke tyske TV-reportasjene fra Hajo Seppelt og de grundige McLaren-rapportene avslørte statssvindelen i Russland.

Det er saklig sett fint, men det gir russerne billige poeng i den PR-krigen som sier at dette ikke dreier seg om ren idrett. Bare uren vestlig politikk.

Som en svært aktiv visepresident i WADA har Linda Hofstad Helleland gjort en viktig jobb for å presse Russland, selv om hun i mai selv ble presset av sinte idrettsledere til å trekke forslaget om en egen gransking av hva som egentlig skjedde i idrettens halvgjorte oppgjør med Putins medaljefangst fra Sotsji.

På det samme ledermøtet i WADA holdt det på å bli flertall for å la russerne gjøre all butikk som før. Sentrale idrettsledere med ryggdekning fra IOC-president Thomas Bach ville gå imot WADAs eget ekspertutvalg som hadde innstilt på fortsatt sanksjoner mot Russland. Der og da sprakk nesten all troverdigheten i den internasjonale antidopingkampen, og Hofstad Helleland fortjener ros for å ha vært tydelig på riktig side,

SAMTIDIG stiller hun som en nylig omvendt frontkandidat for antidopingarbeidet. Det var til å se da hun på opprørernes eget seminar snakket om behovet for en ny retning mot en renere idrett uten helt å kunne forklare veien. For det krever like mye bred oversikt som populistisk kraft for å lede et regjeringsstyrt WADA ut av et ulendt globalt terreng. I de fleste land er det jo fortsatt god grobunn både for korrupsjon og annen svindel.

Den høyst ulike nasjonale politikken vil alltid sette trangere rammer for optimale internasjonale løsninger. Ved ettertanke skjønner nok også Høyres nye antidopduo de begrensningene. For det er tross alt ikke mer enn to år siden både statsminister Solberg og hennes daværende kulturminister Helleland heiet fram proffboksing i Norge tilsynelatende uten noen sjenerende ettertanker verken om dopingkontroll eller helserisiko.

Først da Anders Solheim; sjefen i Antidoping Norge, jobbet fram en praktisk løsning, kom det en slags kontroll på plass. Men sportens påfølgende dopinghistorie er en påminnelse om at partipolitikken her var mye viktigere enn sunn idrett.

DET var jo derfor gårsdagens nyfrelste antidopingforkjemper Linda Hofstad Helleland var totalt fraværende også under dopingdebatten i forbindelse med X-Games i Oslo februar 2016. Som kulturminister hadde hun den gang tilsynelatende ingen mening om det var ok at den Høyre-styrte hovedstaden sponset et Disney-arrangement uten normal dopingkontroll.

Mens Anti-Doping Norge og Skiforbundet kjempet for en renere idrett, prioriterte den daværende idrettsministeren det som politisk passet Høyre. Først to måneder seinere da støyen hadde lagt seg, koblet Helleland mer offentlig pengestøtte til X-Games med innføring av vanlig dopingkontroll.

På samme vis holdt hun seg unna debatten om Norge skulle sende dopingdømte utøvere til sommer-OL i Rio. Den ble for vanskelig for en fersk populistisk idrettsminister. Da var det politisk enklere å fronte motstand mot Russland.

Og her er vi i kjernen i utfordringen ved at politikerne bare overtar idrettens kontroll over dopingjakten.

Det lusker noen rever også utenfor idrettens hønsegård.

Eller som den gamle IOC-sjefen Gerhard Heiberg med rette minnet om i en av paneldebatten:

- Det er jo ingen som snakker om integriteten til de folkene de ulike regjeringene vil ha inn som erstatning for idrettslederne i dopingkontrollen.

NETTOPP den erkjennelsen gjør at de mest reflekterte opprørerne under ledelse av nasjonale antidopingbyråene i Nord-Amerika og Vest-Europa nå kjemper for en virkelig uavhengig dopingkontroll. Som i samfunnet ellers gjelder det å få et troverdig skille mellom lovgivende og dømmende myndighet basert på en idrettsbevegelse som selv ønsker en renere sport.

Der står kampen helst i de enkelte internasjonale særforbundene. Derfor var nok gårsdagens viktigste opprører den tidligere generalsekretæren i WADA David Howman som fortalte om hvordan det internasjonale friidrettsforbundet (IAAF) har fått på plass et helt uavhengig kontrollapparat for å sikre sin egen etiske standard.

Friidretten er det eneste store særforbundet som ennå holder Russland utenfor, og som bevisst etterforskere et stort antall av de individuelle russiske sakene som kom med McLaren-rapportene. Samtidig har det etiske arbeidet ikke blitt et ensidig spørsmål om Russland. Gjennom opprettelsen av et eget uavhengig utvalg for å sikre sportens integritet, har hensynet til de rene utøverne blitt første prioritet.

Det er deres rettigheter til en fair og helsemessig trygg konkurranse som skal sikres. Ikke sportsfamiliens felles interesser om en best mulig butikk.

FOR det er skummelt når lov og rett skal ordnes innad i familien. Som Howman minnet oss om i disse VM-tider:

- Når FIFA-sjefene kaller seg selv for familien, begynner jeg å lure. Det var jo disse «familiene» vi så på krimfilmene på 70-tallet, sa den rutinerte dopingbekjemperen.

Men nå er det definitivt for tidlig å pensjonere seg om du vil bidra til å finne nye voktere i hønsehuset.