Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Sport

Mer
Min side Logg ut

Ørkenrotta fra lysløypa

ULLEVÅLSETER: 28 år gammel flyttet Pål Anders Ullevålseter (33) fra det røde huset i skogen til ei blokk på Strømmen. Sjokket, som var større enn det han fikk under Paris-Dakar i Afrikas ørken, kom da det gikk opp for ham at det ikke er lov å snekre etter klokka 22.00 i et borettslag.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Først da jeg flyttet herfra gikk det opp for meg hvor bra jeg hadde hatt det, sier Pål Anders Ullevålseter. - Blokka på Strømmen ble som et fengsel hvor man ikke fikk lov til å lage en lyd etter klokka ti om kvelden.

Herfra, det er skistua Ullevålseter i Nordmarka - eid av Oslo kommune, drevet av familien siden 1927 og stedet hvor mamma Gerd og pappa Reidar Otto i dag er solbertoddykokere, kaffe- og kakaovarmere og vaffel- og bollebakere for alle med sting i bringa og slim i hærsjen. Og så er det elger på Ullevålseter, og hundrevis av pokaler.

Elgene har hengt der lenge. Pokalene begynte å komme for 15 år siden.

- Jeg begynte ikke å kjøre sykkel før jeg var 18 år gammel, sier den nye norske motorsykkelhelten. - Det hadde med lappen å gjøre. For siden mor og far jobbet her hvor trafikken er størst i helgene, og alle motorsykkelstevner også går i helgene, var jeg nødt til å transportere meg sjøl. Derfor begynte jeg veldig seint.

Dermed skulle man tro at Pål Anders Ullevålseter var skiløper fram til han var bilkyndig. Hvilket han ikke var. Det gikk for sakte - det var ikke nok action. Men litt hopping, en del slalåmkjøring og mye aking ned veien ved siden av lysløypa opp til Ullevålseter (når det var is) ble det.

- SKILØPERE BLE JEG DRITTLEI tidlig, sier han. - For meg var det fart og spenning som lokket.

Det var spenning som lokket ham til å melde seg på i Paris- Dakar, også. Hvor han altså endte på en sensasjonell niendeplass i sitt aller første rally.

- Det er som å begynne å hoppe i en skiflyvingsbakke, sier han. - Og akkurat det irriterte meg litt da jeg kjørte der nede i ørkenen. For jeg burde kjørt et par rallyer før Paris- Dakar, og jeg ønsket det også, men økonomisk var det umulig både for meg og sponsorene. Jeg hadde altfor lite erfaring til bare å hoppe i det.

Men det var det han gjorde. Fordi han måtte. Pål Anders Ullevålseter fikk ikke drømmen om verdens tøffeste rally ut av hodet. Og med permisjon fra NTG (Toppidrettsgymnaset), hvor han er trener på crosslinja, skrapte han sammen det han hadde. Av erfaring og penger.

- Før løpet ble jeg advart mot å gjøre det. Under løpet ble jeg bedt om å ta det med ro og bruke hodet. For de er redde for uerfarne kjørere - prosentvis er det mange som meg som blir liggende igjen ute i sanddynene. Det er ikke bare å kjøre dette løpet.

Nei, det er ikke det. Og ikke er det som i sykkelritt heller, hvor løperne blir enige seg i mellom om å ta en rolig dag. Sjøl om arrangørene av Tour de France og Paris- Dakar er de samme. For du sitter ikke ned på setet når du kjører i ørkenen. Er dagsetappen på 100 mil, så står du i 90 av dem.

- For kontrollens skyld, og siktens også, er du nødt til det. Hvis bakhjulet treffer en stein når du sitter nede slår sykkelen rundt, sier Pål Anders.

SÅ HVORFOR GJORDE HAN DET? Uten rallyerfaring? Og ørkenerfaring? Og med et minimalt støtteapparat som besto av tilgang til en mekaniker, og muligheter for å kjøpe deler hver eneste kveld?

- Det var nå jeg var klar, sier Pål Anders. - Etter 15 år med mye trening følte jeg meg både fysisk og psykisk rustet til å fikse det. For jeg kunne ikke gjort det for to år siden, og ikke i fjor heller. Jeg følte det var nå eller aldri.

Forberedelser altså. Nitide forberedelser. Og trening. Både fysisk og psykisk. Og hva er vel bedre enn å kunne trene på jobben? Spør du Pål Anders Ullevålseter - ingen verdens ting.

- Det hjelper godt, sier han. - Det eneste stedet jeg følte meg dårlig trent var i håndleddene, de gjorde vondt. For jeg får god trening på jobben samtidig som jeg omgås utøvere på et høyt nivå i alle idretter. Og dermed får jeg kunnskap og erfaring også - spesielt psykisk. På sjakklinja er det mye å hente.

- Hva behager?

- DET Å HOLDE FOKUS på det du skal gjøre i time etter time er en klar parallell. En sjakkspillers evne til maksimal konsentrasjon når han sitter i et parti kan overføres til det som kreves av meg i 170 km/t gjennom ørkenen. Et feil trekk ved sjakkbrettet, og spilleren taper. Gjør jeg én feil er det over og ut.

- Hva mer?

- Jeg har lært mye om kosthold av syklistene. Det var veldig viktig under Paris- Dakar. Og fordi jeg har en god fysisk plattform på toppen av alt det andre, og nå vet hva som skal til, har jeg lyst på mer.

Drømmen er sjølsagt en kontrakt han kan leve av. En kontrakt som gir utstyr uten bruk av egne penger. Og det er ikke umulig, han har parkert sykkelhjulet i dørsprekken. Resten er opp til fabrikkene.

- Jeg har en kontrakt nå også, sier Pål Anders. - Med italienske TM. Men det gjelder endurokjøringa og det er - sjøl om det er det jeg driver med omtrent hver eneste helg - egentlig ikke noe for meg. Jeg er ikke bygd for det, har ikke kropp. Jeg er maratonløper - ikke sprinter. Utholdenhet og styrke er min greie.

- Hva skal til for å bli verdens beste rallykjører?

- JEG MÅ NOK FLYTTE til utlandet slik at jeg kan få kjørt mer sykkel. To måneder hver vinter i Spania, slik det har vært de siste 15 åra, er ikke nok. For mens jeg som kommer herfra er flinkere på det fysiske og bedre trent enn de fleste konkurrentene, er de bedre enn meg til å kjøre sykkel. En blanding ville vært perfekt.

Verdens beste rallykjørere på hjul triller rundt på hemmelige millionlønninger. I tillegg kommer utstyr og støtteapparat verd ca. 10 millioner i året. Og når du vet at Pål Anders Ullevålseter måtte stoppe i en landsby midt i Vest-Sahara og nærmest rane til seg to liter olje for 500 franske franc, mens proffkonkurrentene bare kunne vente ved sykkelen på biler som kom bakfra med hva de måtte trenge, skjønner du sikkert 33-åringens potensial.

- Jeg ser mulighetene, sier Pål Anders. - Det handler om å spille kortene riktig. For rallykjøring passer min tankegang - jeg liker ikke å ta sjanser. Jeg slapper heller av på gassen og taper noen sekunder et gitt sted enn å utsette meg for farer som før eller siden ender i ulykke.

På Ullevålseter er det varmegrader, tåke, trist og tre gjester som drikker kaffe og spiser kake mens de ser på utstoppa elger og alle pokalene. Mor Gerd bytter vann på alle blomsterhilsnene sønnen har fått. Og det er mellom tulipaner, grøntfor (?) og gud veit hva på stilk, at hun plutselig sier;

- Pål Anders begynte å kjøre bil da han var 10 år, han - det var bestefaren hans som lærte ham.

- Hysj, sier Pål Anders.

Akkurat slik kona Solveig sa hysj.

Da han ved hjemkomsten på Gardermoen spurte om det var OK at han kjører Paris-Dakar neste gang også.

DET RINGER Oppmerksomheten ga ham sjokk da han kom hjem. Nå ringer plutselig alle.
JAKTTROFEER: Elgene er skutt og pokalene vunnet. Trofeene hører veggene til på Ullevålseter.
VEIKRYSS: De fleste skispor fører til Ullevålseter.
VERKSTEDET: To sykler står klare, den tredje er på vei fra Afrika. Og det er her - i rommet innafor pølsekiosken der Pål Anders jobbet før - at det mekkes.
Hele Norges coronakart